BOAS-syndromet

Professor Jane Ladlow fra Storbritannia regnes som verdens fremste ekspert på BOAS-syndrom, pustevanskeligheter hos kortskallede raser. Hun og hennes team har utviklet et testsystem for å fastslå alvorlighetsgraden av BOAS, og har innført en gradering som vi i Norge tok i bruk i 2019. 

DBNs advokat Emanuel Feinberg tillot ikke at Ladlow skulle vise alle slides og videoer i sin presentasjon, men hun fikk rikelig mulighet til å muntlig redegjøre for problemstillingene. Hun kunne opplyse at BOAS kan arte seg ganske ulikt fra rase til rase, noe som har sin årsak i at det er mange faktorer som påvirker syndromet. Og det er ikke nødvendigvis de samme i ulike raser. Men hvor åpne neseborene er, ser ut til å spille en stor rolle hos alle raser. Naturlig nok fokuserte hun først og fremst på engelsk bulldog, som er en av to raser rettsaken omhandler.

Snutelengde spiller mindre rolle
Hos bulldog er det ofte inngangen til luftrøret og ganen som skaper de største problemene. Lengden på hundens snuteparti ser ut til å spille en mindre rolle enn hva man tidligere har antatt. Åpne nesebor og bredden i hode og hals er viktigere.

BOAS-testen utføres ved at hundene anstrenges moderat i tre minutter, og man undersøker deres pust før og etter. Belastningen er valgt fordi man har erfart at symptomene vil dukke opp etter ca. to minutter på hunder som er rammet, ikke fordi man anser at tre minutter er det maksimale en hund skal tåle. De grades som fri (0), 1, 2 eller 3. Ifølge Ladlow er grad 3-hundene i en helt egen kategori – disse hundene har store helsemessige plager.

Hun kunne fortelle at engelsk bulldog har hatt en markant fremgang i Storbritannia på 10 år, og at oppdretterne lojalt stiller opp og tester hunder, både i forbindelse med utstilling og ellers. Dette gjelder først og fremst oppdrettere med registrerte hunder som også deltar på utstilling.

- Tidligere kunne du høre snøfting i bulldogringen på en utstilling. Det gjør du ikke lenger, konstaterte Ladlow.

Hun avviste at man automatisk får bedre hunder med krysningsavl. – Vi har noen eksemplarer i Storbritannia som er verre enn originalen, påpekte hun. Hun mente bestemt at det finnes variasjon i fenotypen til bulldogen, som er de synlige trekkene.

Advokat Feinberg ville vite om Ladlow trodde oppdretterne «holdt unna» de hardest rammede hundene fra testingen. Ladlow konstaterte at det nok kunne være tilfelle, men at disse hundene ikke ble benyttet i avl, og at oppdretterne etter hvert var blitt meget kyndige og oppmerksomme på symptomer.

Hjertetesting av cavalier

Jens Häggstrøm, veterinær og forsker ved Sveriges lantbruksuniversitet, har forsket på hjertelidelse hos hund, i første rekke cavalier king charles spaniel.

Problemer med hjerteklaffer er den vanligste hjertesykdommen hos hund, uansett rase, og hos svært mange hunderaser vil man høre bilyd på hjertet hos hunder over ti år. De fleste rekker ikke å utvikle alvorlig sykdom før de dør av andre aldersrelaterte årsaker. Det spesielle med cavalier er at sykdommen dukker opp tidligere enn hos mange andre raser, og for noen i ganske ung alder. Det vanligste er at den manifesterer seg når hunder er 6-7 år. 

- At hunden har en bilyd på hjertet, innebærer ikke at den utvikler sykdomstegn. Det er vanskelig å konstatere sykdomstegn i en preklinisk fase, sa Häggstrøm. 

I Sverige har Svenska Kennelklubben innført et obligatorisk screeningsprogram for hjertesykdom, slik det også nå er gjort i Norge. Hvilken effekt har slike programmer for hundens helse?

- Om de svenske oppdrettene ønsker å få sine valper registrert i SKK, må de følge reglene. I Danmark har man også hatt screening, men mer på frivillig basis. Vi har ennå ikke evaluert resultatet i Sverige, men tallene fra Danmark viser at avkom etter fritestede foreldre får hjertesykdom senere i livet enn gjennomsnittet. Da arvbarheten for denne sykdommen er relativt høy, er konklusjonen at selektiv avl hjelper, konstaterte Hägglund.

Han bemerket også at ifølge levealdersstatitikker for ulike raser lever cavalierer i snitt ett år lenger enn gjennomsnittshunden.  

SM og CM hos cavalier

Clare Rushbridge er professor i nevrologi ved University of Surrey. Hun har studert chiari-like malformation (CM) og syringomyeli (SM) hos cavalier siden 1995.  

CM finnes mer eller mindre i hele populasjonen, men bare en viss prosent utvikler kliniske symptomer (CM-P). Vanlige symptomer er en form for frenetisk kløing mot bakhodet, smerteklynk og smertehyl ved kontakt med hodet. En del hunder blir passive, og trekker seg tilbake, typisk for hunder med smerter. Lidelsen fastslås ved utelukkelse av andre årsaker til smerte.

Hun redegjorde videre for tilstanden SM. MR-scanning er den eneste måten å stille en sikker diagnose på. Da oppdager man også hunder som ikke har kliniske symptomer. Ca. 20-22 prosent av hundene med som har SM utvikler kliniske symptomer (SM-S). 

På spørsmål svarte Clare Rushbridge at hun ikke mente det lot seg gjøre å avle seg ut av dette problemet, da en for stor del av populasjonen har CM, med eller uten kliniske symptomer. Hvis man skulle forsøke å avle seg ut av det, må alle hunder screenes, og de må screenes når de er fylt 5 år. Gjør man disse tiltakene, kan selektiv avl fungere.  Men det blir en stor og vanskelig oppgave, og Rushbridge hadde mer tro på et utkrysningsprosjekt. Det måtte i alle tilfelle gjøres på en nøye overvåket og kontrollerbar måte, ikke ved tilfeldig krysningsavl. 

Hva er god dyrevelferd?

Frode Lingaas er professor i genetikk ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet på Ås. 

Han begynte sin fremstilling med å ta opp begrepet «god dyrevelferd» og hvor vanskelig det var å definere, og at det blir satt ulike grenser for ulike dyrearter. 

Så er det også vanskelig å definere når en hund kan betegnes som «syk» eller «frisk». Det er ikke slik at alt man kan diagnostisere hos en hund, automatisk gir dårlig dyrevelferd. Norske hunder er som hovedregel svært friske.

Helseundersøkelser utført på rasen cavalier i Norge forteller at ca. 86 prosent av hundeeiere opplever at hunden har «meget god» eller «god» helse.  - Dette er et faktum man ikke bare kan se bort fra – ingen kjenner hunden bedre enn eieren, eller har et nærmere forhold til den, hevdet Lingaas.

Lingaas har kikket nærmere på påstanden om at det ikke finnes genetisk variasjon hos rasene engelsk bulldog og cavalier. Her viste han til både egen og andres forskning, og kunne konstatere at selv om den genetiske variasjonen ikke er meget stor, er den til stede, og mye større enn hos de mest innavlede rasene man kjenner til, som f.eks. norsk lundehund.

- Skal man ha fremgang gjennom avl, er det to forutsetninger som må være til stede: Egenskapen må være arvelig, og det må være variasjon i gener.  Når det gjelder disse rasene, ser vi tegn til variasjon, egenskapene er arvelige, og da er det muligheter for fremgang, fastslo han.

Han trakk også frem de store utfordringene rent forvaltningsmessig som vil følge av et raseforbud og krysningsavl.  
- Hva er egentlig en krysning? En hund med 1 prosent fra en rase og 99 prosent fra en annen? Hva er kravene til og dokumentasjonen på at dette er bedre dyrevelferd? Det mangler definisjoner og prosenter. Hva skal være resultatet av et offentlig organisert krysningsprosjekt? Gir det bedre dyrevelferd? Dette er spørsmål som må utredes på forhånd. Å ta hensyn til helse og dyrevelferd hos det enkelte avlsdyr er en mer farbar vei. Det nye forslaget til avlsforskrifter som ligger hos Mattilsynet, byr etter mitt syn på mye bedre løsninger, påpekte Lingaas, som var den av dagens ekspertvitner som fikk flest spørsmål av rettens dommere.

Avl av produksjonsdyr kontra hundeavl

Odd Vangen er også professor ved NMBU, og har stort sett jobbet med avl av produksjonsdyr. 

Han redegjorde for konsekvenser av innavl: Innavlsdepresjon, som er en generell nedgang i fertilitet og helse, og opphopning av genetiske defekter som en følge av at foreldrene har ensartede gener. Han trakk frem forskjellene på avl av produksjonsdyr og hundeavl: Ved produksjonsdyravl unngår man linjeavl, utvelgelse skjer gjennom programmer hvor man balanserer seleksjon på ønskede egenskaper mot genetisk bredde. Det er fellesskapet som har eierskapet på farsdyr, og den enkelte dyreholder velger ikke selv hvilke hanndyr som skal benyttes.

Når det gjelder sykdommene hos cavalier og engelsk bulldog, mente Vangen at mulighetene for å avle seg vekk fra problemene, avhenger av hvor mye genetisk variasjon som er igjen i rasen. Hva man har å velge mellom, og hvor kjapt det vil gå. Har man mange tusen dyr å velge mellom, er det ikke vanskelig å avle i motsatt retning enn den som gir sykdom. Hvorvidt det er mulig er også avhengig av den effektive populasjonen, hvor mange individer som brukes i avl, og variasjonen over generasjoner. Mange raser er bygget opp på innavl, og alle raser går i sirkler i popularitet. Blir de mindre populære, skapes genetiske flaskehalser. 

- Noen raser bør «dø ut». Om det er høy frekvens av sykdom og lav genetisk variasjon, har man ikke noe valg enn annet enn å tilføre nytt genetiske materiale. Hundeavlen er konservativ, rasegrepet er mer befestet enn hos produksjonsdyr, påpekte Vangen.

NKKs advokat Anette Fjeld spurte hvorfor Vangen, som deltar mye i den offentlige debatten om hundeavl, ikke hadde publisert noen egen forskning omkring dette. Vangen svarte at han så på seg selv som en formidler av internasjonal litteratur om emnet, og at NKK ikke hadde vist noen interesse for ham som bidragsyter.

På spørsmål om avl på produksjonsdyr var «gullstandarden» alle andre burde strekke seg etter, konstaterte han at heller ikke avl av produksjonsdyr er fri for problemer, og at slektskap og innavl også er vanlig der. Han mener en utfordring i hundeavl er at mange populasjoner er små, men mente at det var verktøy fra avl av produksjonsdyr som med fordel kunne overføres til hundeavlen om viljen var til stede, selv om det er mer komplisert med «hobbyavl». Det vil være en hårfin balanse mellom eierskap til dyrene og felleskapsbeslutning. Om man avler i riktig retning, skal man se en forbedring, avsluttet Vangen.

Genetisk variasjon – eller ikke?

Dagens siste ekspertvitne var professor Dannika Bannasch fra University of California. 

Bannasch hadde en detaljert gjennomgang av ulik forskning omkring genetisk variasjon i de to aktuelle rasene, og hadde til dels motstridende oppfatning til Frode Lingaas når det gjelder muligheter for å avle seg bort fra de nevnte sykdomsproblemer. 

Hun ble spurt om tallene hennes var relevante for de norske populasjonene av cavalier og engelsk bulldog. Hun svarte at begge rasene ble etablert i Storbritannia, forfedrene er derfra, og at det ikke finnes bevis på at det er ulik genetisk variasjon i ulike lands populasjoner. 

- Innavl er ikke noe som skjer i stor grad i dag, det skjedde da rasene ble etablert for mer enn hundre år siden, påpekte Bannasch.

 

Plan for torsdag, ankesakens fjerde dag

På rettsakens dag fire skal fem nye sakkyndige forklare seg, blant dem Mattilsynets Torunn Knævelsrud. Ankende part (NKK, raseklubber og oppdrettere) starter sin prosedyre mot slutten av dagen.