Etter å ha gjennomgått reglene i alle landets kommuner har NKK oppdaget at enkelte for strenge båndtvangsregler er gjentagende i mange kommuner. Det dreier seg ofte om for omfattende båndtvang i tur og rekreasjonsområder, og i områder der bufe beiter.

Det er § 6 i hundeloven som legger føringene for hvilke båndtvangsbestemmelser hver enkelt kommune har mulighet til å innføre. Hvis en kommune innfører bestemmelser som er strengere enn det hundeloven tillater, vil forskriften være ulovlig. Dette har vi sett flere eksempler på. De mest vanlige bruddene, som vi ser gå igjen i en rekke kommuner med lokale båndtvangsbestemmelser er listet opp nedenfor.

Her kan man lese hundeloven i sin helhet. § 6 omfatter båndtvang, og forklarer hva hver enkelt kommune har lov til å innføre av ulike båndtvangsregler.

I tillegg kan man her lese rundskrivet som ble sendt til alle kommunene i forbindelse med innføringen av hundeloven i 2004. Den forklarer intensjonen med loven, og hvordan den er tenkt brukt. Det kan se ut som om rundskrivet ikke er tilstrekkelig kjent blant kommunepolitikerne.

Problematiske forskrifter

Beitedyr § 6 e
Hundelovens § 6 e og f, sier at kommunen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet:

I hele eller deler av kommunen i bestemt angitt tidsrom når storfe, sau, geit eller hest normalt går ute, eller under ekstraordinære forhold som gjør båndtvang påkrevd for å beskytte viltet.

Paragrafen sier videre at:  

Ved fastsettelse av båndtvang etter bokstav e og f kan båndtvang bare innføres i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite og faktisk beiter.

Rundskrivet som ble sendt til kommunene sier også dette om § 6 e:

Hjemmelen i § 6 annet ledd bokstav e for båndtvang i tiden storfe, sau, geit eller hest normalt går ute, er ment å fange opp den ordinære beitesesongen, og kan ikke benyttes som grunnlag til å utvide båndtvangen i perioder der noen dyr unntaksvis går ute på beite.

Ved å hjemle loven i § 6 e, kan altså kommunen kun ha båndtvang der bufe faktisk er tilstede, og tidsrommet for båndtvangen må ikke gå utover normal beitesesong.

Her har NKK funnet at svært mange kommuner bryter med intensjonen i lovverket. En uspesifisert båndtvangsregel som strekker seg fram til november, er et eksempel på en alt for streng innskrenkning.

Geografisk område § 6 c og d
Hundelovens § 6 c og d, sier at kommunen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet:

På og ved bestemt/angitte turstier, turveier, merkede skiløyper, leir- og rasteplasser, d) i bestemt angitte andre områder på land, i vann eller sjø som er allment benyttet som tur- og rekreasjonsområder.

Båndtvang etter bokstav c og d kan ikke fastsettes i større grad enn nødvendig og slik at hensynet til de som ønsker å ferdes med løs hund også ivaretas i tilstrekkelig grad, både hva angår omfang og geografisk spredning.

Rundskrivet som ble sendt til kommunene sier også dette om § 6 f:

Det er ikke enhver sti som kan gi grunnlag for å fastsette forskrift om båndtvang, idet det må være en forutsetning at stien er mye brukt som tur- og utfartsformål.

Kommunene har altså ikke anledning til å innføre båndtvang på generelle områder, eller på alle stier i et område. For det første er det krav til at stien er mye brukt. For det andre må det være områder tilgjengelig andre steder som ikke har båndtvang, slik at de som ønsker det har mulighet til å gå med hunden løs i kommunen. For det tredje må stien eller veien med båndtvang, være tydelig angitt i kommunens forskrift.

Krav til likhet på tvers av kommuner
Omtrent halvparten av landets kommuner har benyttet muligheten til å innføre lokal båndtvang i en eller annen grad. Hundelovens § 6 ber kommunene samordne sine regler, det er et mål at hundeeiere i minst mulig grad skal få flere ulike båndtvangsregler å forholde seg til ved kryssing av kommunegrensene: Hundeloven § 6 sier:

Der beite, natur- og rekreasjonsområder berører flere kommuner, bør disse samordne sine forskrifter.

NKK har mange eksempler på at dette ikke gjøres. Mange steder i landet finnes det nabokommuner med tilsynelatende like forutsetninger, hvor den ene kommunen ikke har sett behovet for båndtvang, mens den andre har sterkt begrensende regler. Dette er altså noe kommune må jobbe for å unngå.

Ikke kunngjort
Hvis kommunens lokale båndtvangsparagrafer skal være gyldig, må den offentliggjøres på riktig måte. Hvis ikke, er loven per definisjon ikke gyldig. Det er viktig at paragrafene kunngjøres på skikkelig måte slik at folk enkelt kan få tilgang til informasjonen.

I NKKs arbeid for å kartlegge alle kommunenes båndtvangsregler har vi hatt problemer med å finne flere av kommunens paragrafer. Dette er fordi de ikke er offentliggjort på en skikkelig måte. En kommune har ikke mulighet til å kun sette opp et båndtvangsskilt i et turområde, det må være forankret i en lov som er offentliggjort på riktig måte.

Tydelige brudd
Mange kommuner har forskrifter som ikke er direkte ulovlige, men som er klart problematiske. De går utover det som var en uttalt intensjon ved loven da denne ble laget.

Kommuner som har et regelverk som NKK mener ikke er i tråd med hundeloven har fått en rød farge i båndtvangskartet.