BOAS-seminaret kan du se her:

Varighet 1 time og 11 minutter

Om BOAS-seminaret

BOAS (Brachycephalic Obstructive Airway Syndrome) er en samlebetegnelse for luftveisproblemer som kan ramme brachycephale hunderaser (raser med kort og bred hodeskalle og snute). Syndromet karakteriseres av nedsatt passasje av luft gjennom øvre luftveier. Affiserte hunder kan ha symptomer av varierende alvorlighetsgrad, fra milde snorkelyder til uttalte pusteproblemer.

Jane Ladlow, kirurg og leder av forskningsgruppen for BOAS ved University of Cambridge, ble invitert til Norge for å forelese om BOAS, og gi råd angående avl på brachycephale hunder. Seminaret var åpent for alle, og ble også streamet direkte av Agria Dyreforsikring. 

Les mer om BOAS her

Hovedfokus på tre raser

Jane Ladlow har konsentrert sin forskning rundt de tre rasene med mest uttalt brachycephalt eksteriør: mops, engelsk bulldog og fransk bulldog. Dette er også er de mest tallrike rasene i England. Når Ladlow henviser til sin forskning, er det disse rasene hun uttaler seg om.

BOAS er et stort velferdsproblem for de hundene som blir affiserte. Det er essensielt for alle hunder å kunne puste normalt, og leve et normalt hundeliv. I tillegg til pusteproblemer, får BOAS-affiserte hunder ofte sekundære mage- og tarmproblemer. De kan også få problemer med å spise, sove, bevege seg, kjøle seg ned, etc. Symptomene opptrer vanligvis ved 2 - 3 års alder (senere hos noen individer), og forverres gradvis gjennom hundens liv.  

University of Cambridge forsker på gener som er assosiert med BOAS. Det ser ut til at det er ulike gener assosiert med BOAS i de ulike rasene. Man har noen resultater allerede, og regner med å ha ferdigstilt arbeidet i løpet av få år. Genetikken vil ikke gi hele løsningen på BOAS-problemet, men forskerne anslår at genene kan forklare 35 - 40 % av variasjonen. Arvbarheten av BOAS er ca. 0,4, hvilket er relativt høyt. Både arvbarheten og velferdsproblemene tilsier at man må ta hensyn til BOAS i avlsarbeidet.

Viktig å gjenkjenne BOAS-symptomer

Ladlow mener det er utrolig viktig å lære både allmenheten, hundeeierne og oppdretterne å gjenkjenne symptomene ved BOAS. BOAS-gruppen ved University of Cambridge har gjennom sin forskning vist at 60 % av eierne av hunder med BOAS-symptomer ikke skjønner at hunden har et problem.

Både eiere og enkelte veterinærer har en tendens å avfeie deler av symptombildet som «rasetypisk», og ikke gjenkjenne det som tegn på sykdom. Det er ikke naturlig for en hund å kaste opp/regurgitere mat, ha snorkelyder fra luftveiene, ikke kunne mosjonere normalt, bli overopphetet i normalt klima, eller ha søvnforstyrrelser (stadig våkne, sovne stående, foretrekke å ligge med hodet høyt, eller med en leke i munnen for å puste bedre). Dette er tegn på sykdom. Hvis oppdrettere ikke kjenner igjen symptomene, og valpekjøpere ikke vet hva de skal se etter hos foreldredyrene, er det vanskelig å forbedre hundepopulasjonen.

Gradering for å skille mellom ulik alvorlighetsgrad

Det er ikke nok å gjenkjenne symptomene, man må også ha et universalt mål på alvorlighetsgraden av dem. Forskerne i Ladlows gruppe har derfor utviklet et funksjonelt graderingssystem for BOAS. Graderingen tar hensyn til ulike egenskaper i de ulike rasene. Bulldog’ene har derfor ett system, mens mops har sitt eget.

Graderingen baserer seg på lytting av luftveiene ved hjelp av stetoskop både før og etter anstrengelse/stress. Hunden graderes ut fra de mest alvorlige symptomene i løpet av undersøkelsen. Disse opptrer som regel etter stresstesten (3 min. jogging). Det viser seg at veterinærer som har gjennomgått opplæring, graderer hunder svært likt.

Det er imidlertid viktig for både oppdrettere og veterinærer å være klar over at graderingen gjøres i blokker (0,1,2,3), mens alvorligheten av sykdommen egentlig har glidende overganger. Det betyr at hunder som ligger i grenseland mellom 1 og 2 (og kanskje mellom 0 og 1) kan variere litt mellom to målinger. Dette må man godta, uten å henge seg for mye opp i det. Imidlertid vil ikke en god 0 og en 3’er forandre seg mellom målinger.

The Kennel Club (i England) har implementert BOAS-graderingssystemet i kennelklubbens databaser. Arbeidet med å få inn denne registreringen har vært drevet fram av både raseklubbene, forskerne og kennelklubben. Veterinærene som er med i prosjektet er også fornøyde.

Mulig å avle seg til en sunnere populasjon

I sitt arbeid med de nevnte brachycephale hunderasene har Ladlow sett mange individer som er utmerkede representanter for rasen. Hun mener derfor det er mulig å avle stadig friskere hunder i årene som kommer, ved å velge de riktige avlsdyrene. Ladlow viser blant annet til at det har vært stor forbedring i BOAS-situasjonen hos engelsk bulldog i England de siste 10 - 15 årene, og at endringen har skjedd gjennom bruk av gode avlsdyr.

Forskningsgruppen har laget avlsanbefalinger som tar utgangspunkt i den funksjonelle BOAS-graderingen. Anbefalingene er å utelukke hunder med grad 3 fra avl. Hunder med grad 1 eller 2 bør ikke tas ut av avl, da dette vil redusere den genetiske variasjonen i rasene for mye. Hvis man bruker en hund med grad 2 i avl, må den kombineres med en hund med grad 0 eller 1.

Det er imidlertid viktig å merke seg at selv om man avler på hunder med BOAS-grad 0 og 1, kan man risikere å få avkom med grad 3. Sjansen vil imidlertid være vesentlig lavere enn hvis man benytter foreldredyr med grad 3 i avl.   

Om noen generasjoner er kanskje situasjonen i rasepopulasjonen annerledes. Forhåpentligvis har man da så mange hunder med grad 0 og 1, at det blir naturlig å justere avlsanbefalingene.

Risikofaktorer for BOAS

Har man ikke en offisiell BOAS-gradering på hunden, fins det andre måter man kan vurdere hunden på. I motsetning til hva mange har trodd, er ikke snutelengden til hvert enkelt individ den største risikofaktoren for BOAS. Imidlertid er det bevist at smal nakkeomkrets og åpne nesebor er assosiert med lavere BOAS-risiko. Det samme er en noe lengre og smalere skalle.

En nesefold som går foran selve snuten er øker risikoen for BOAS. Hos mops er også stor avstand mellom øynene en risikofaktor. Oppdrettere kan og bør også lære seg å høre etter respirasjonslyder på egen hund, og vurdere disse. En totalvurdering av hunden baseres både på dens anatomiske trekk, respirasjonslyder, evnen til å mosjonere, spise og sove normalt, samt evnen til å vedlikeholde normal kroppstemperatur.

Ladlows ønsker til veterinærene

Ladlow ønsker seg også veterinærer som imøtekommer oppdrettere med kunnskap og samarbeidsvilje, men samtidig tør å sette ord på problemer hos hundene.

Rapportering av BOAS-operasjoner til kennelklubbenes register mener Ladlow er svært essensielt, slik at det er mulig å holde oversikt over hvilke hunder som er opererte. Det er ikke korrekt å operere en hund FØR den har fått kliniske problemer. Hvis man ikke har gitt en hund sjansen til å utvikle seg normalt, er det vanskelig å si hvilke hunder som vil trenge operasjoner og ikke, og dermed vanskeliggjør man utvelgelsen av de beste avlsdyrene.