Egenskaper/Mentalitet:

En hjortehund skal gi inntrykk av å kunne innhente og drepe hjort, og det høres unektelig lite sympatisk ut. Men det er nettopp sympatisk en hjortehund er i gemyttet. Den er avlet frem for å være med mennesket som deres kompanjong og venn. Hjortehunden tviler derfor aldri på om mennesket er å stole på. Det er derfor ingen trassig styrke man må dressere bort eller passe på. Den følger i stedet gladelig med, og kommer når det ropes fordi det ligger naturlig for den. Den er meget hjemmekjær, stille og rolig inne og elsker å krølle seg sammen i sofakroken og godstolen. Den gir sjelden lyd fra seg, enten det er ute eller inne. Den er således ikke en vakthund.

Om den har gjort noe den ikke burde, er et strengt blikk og en trist bebreidende stemme mer virkningsfullt enn harde straffetiltak og høye kommando ord. Imidlertid bør eier ha krefter nok til å holde igjen en voksen hund om det trengs. En voksen hanhund kan for eksempel veie over 50 kg. Hjortehunden er ingen storspiser, det er derfor viktig at den gis fôr av beste kvalitet.

Hjortehunden er stille og rolig, nærmest doven, og bruker det meste av sin tid til å sove eller spasere stillferdig omkring. Den stiller ikke store krav til beskjeftigelse eller mosjon, men den bør være i god kondisjon for å holde seg frisk og sunn. Den trenger en god tur hver dag, samt anledning til å springe fritt og strekke ut om den føler trang til det. Jaktinstinktet gjør at om den får øye på noe som beveger seg raskt i det fjerne, vil den nok ønske å ta det nærmere i øyesyn. En hjortehund føler aldri trang til å stikke av og den slipper helst ikke eier og familie av syne.

Størrelse/Utseende:

Minner om en strihåret greyhound, men større og med kraftigere benstamme. Bygningen angir en unik kombinasjon av fart, styrke og utholdenhet, nødvendige egenskaper for å nedlegge en hjort, men i sitt vesen utstråler hunden mild verdighet. 

Pelsen er ragget, tykk, tettliggende ragget. Lette frynser på innsiden av for- og bakben. Farge: Mørk blågrå; mørkere eller lysere grå eller brindle; gul; sandfarget rød eller rød fawn med sorte avtegninger. Hvitt bryst, hvite tær og litt hvitt på halespissen godtas, men jo mindre hvitt desto bedre da det er en ensfarget hund. Mankehøyde: Hannhunder: min 76 cm. Tisper: min 71 cm. Vekt: Hannhunder: ca 45,5 kg. Tisper: ca 36,5 kg.

Helse:

Helsesituasjonen i rasen er god. Ingen kjente arvede defekter eller sykdommer er kjent (populasjonen er for liten til å drive forskning),men det kan selvfølgelig forekomme hjertesykdommer, kreft osv.

Magedreining kan forekomme som i andre store raser med dype bryst, men her i Norge har det vært meget sjeldent. Rasen har en arvelig svakhet med mangel på faktor VII-gen. Dette er ikke en sykdom, men oppdrettere anbefales å teste valper og å gi kunnskap om svakheten videre til valpekjøpere.

Dette er en meget stor rase så levealder er variabel og regnes til ca. 10 år.

Pelsarbeid:

Noe pelsstell må påberegnes.

Historikk:

Den skotske hjortehunden er en mange hundre år gammel rase som hadde sin storhetstid som jakthund på storvilt før skytevåpen ble oppfunnet. Rasen ble til ved at skottene fikk øynene opp for Romernes mynder som var hurtige og jaget med synet. De tenkte at ved å krysse sine egne jakthunder med Romernes mynder ville de få en rase som ville være et funksjonelt hjelpemiddel til å jakte hjorten i det åpne skotske høylandet.

En bra hjortehund ble meget høyt verdsatt og mange ble helt avhengig av denne smidige, raske og effektive jegeren. I middelalderen og renessansen var det bare adelen som hadde lov til å eie hjortehunder. Den hørte derfor hjemme i slott og borger, og ble brukt som gaver til de europeiske kongehusene.

Men tidene forandret seg, skytevåpen gjorde sitt inntog, og de store godsene forsvant etter hvert. Det ble mangel på vilt og folk med tid, penger og jaktmarker. Heldigvis for rasen inntraff dette omtrent samtidig med at man begynte å arrangere hundeutstillinger. Den første hjortehunden ble utstilt i England i 1861. Dette utgjør et tidsskille for rasen ved at moderne avl med stamtavler og seire i utstillingsringene tar over for arbeidet ute i markene. Men så sent som i 1929 drev lord Londonderry hjortejakt med raserene hunder av utstillingsblod. I våre dager er det ikke lov å jakte med rasen. Men lurecoursing, som er jakt på en kunstig «bytte» som dras i en bane av en maskin, er en oppskattet aktivitet for raseeiere i mange land.

Med hensyn til utseende blir hjortehunden ofte litt bortglemt blant myndene. Den er for eksempel ikke like eksotisk som en afghansk mynde, ikke like elegant som en greyhound eller like gigantisk og massiv som en irsk ulvehund. Den minner oss vel heller om en arv fra det spartanske og seremonielle skotske hofflivet. En av Englands gamle og mest kjente oppdrettere, Miss Norah Hartley, kennel Rotherwood sa det slik: « Om man betrakter en hjortehund og ordet nostalgi faller en i hu, og om man så helt plutselig synes å se hjortehunder som i en uendelig rekke strekker seg langt inn i fortiden, da er det trolig at man ser en hjortehund av rette typen».

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.

Lykke til!