Egenskaper/Mentalitet:

Rasebeskrivelsen beskriver lhasa apso som en glad og selvsikker hund, men reservert overfor fremmede. Denne reservertheten må ikke forveksles med redsel, skyhet, nervøsitet, aggressivitet eller overdreven mistenksomhet. På den annen side er en lhasa apso ikke en hund som løper ivrig omkring, vifter med halen og gjør seg til for alt og alle.

En lhasa apso kan være svært så fornøyd med seg selv, noe som gir seg utslag i overlegenhet, selvsikkerhet og livsglede. Den vil ha en naturlig forsiktighet og reserverthet ovenfor fremmede, og introduksjonen skal helst foregå på dens premisser.

Den ser på seg selv som vokter av sin ”familie” og territorium, og den vil kunne varsle høylytt når noen kommer, men noen ”gneldrebikkje” som bjeffer på alt og alle er den ikke. Det er blant dem en lhasa apso anser som sin ”familie” at dens store personlighet kommer best til uttrykk. Men en lhasa apso vil også kreve sitt fra eier eller venner, og det er først når disse krav er oppfylt, man får ta del i denne hundens mangfoldige egenskaper og klokskap som krever nær menneskelig kontakt for å utvikles.

En lhasa apso har i sine personlighetstrekk store likhetspunkter med den tibetanske spanielens, og som denne kan også en lhasa apso vende hodet foraktelig bort fra en godbit gitt av en fremmed, mens den i neste øyeblikk med glede mottar den fra eierens hånd. En lhasa apso har meget god hukommelse, og glemmer ikke fort en fiende eller en ubehagelig opplevelse, og den har ikke lett for å tilgi.

Størrelse/Utseende:

Lhasa apso er på de fleste måter en normalt bygget hund. Alle deler av hunden står i forhold til hverandre, og rasebeskrivelsen inneholder ingen ekstreme krav til noen del av hundens skjelett. Avvikelsen fra en normalt bygget hund finner vi ved at en lhasa apso tilhører de chondrodystrofiske raser (chondrodystrofi = forstyrrelser i benutviklingen, forkortning av benveksten i lengderetningen). På lhasa apso gir dette seg utslag i kortere ben og noe forkortet snuteparti. Med dette som utgangspunkt skal en lhasa apso ikke være verken høybent eller lavbent i forhold til størrelsen. Kroppen skal ikke være langstrakt og heller ikke for kort, men kompakt og i god balanse.

Vekten skal stå i forhold til hundens størrelse. En lhasa skal ikke være massiv men heller ikke spelemmet. En lhasa apso skal på ingen måte ha dverghund preg, (i England er rasen plassert i utility gruppen = selskapshunder). Med dverghund preg menes ikke størrelsen men rasepreget. Lhasa apso skal ikke være noen liten, lett og luftig hund med et smalt og fint bygget skjelett. Rasebeskrivelsen spør etter en velbalansert, kompakt hund med normale vinkler og frie utvungne bevegelser.

Rasebeskrivelsen angir ideal mankehøyde til 25,5 cm for hannhunder, og tisper noe mindre.

Pelsstell:

Hårlag: Overpelsen lang, tung, rett og hard, ikke ullen eller silkeaktig. Moderat underull.

Aldri så mye at det hemmer bevegelsene. Farge: Gylden, sandfarget, honning, mørk gråblå, skifergrå, røkfarget, flerfarget, sort, hvit eller brunlig. Alle farger likeverdige.

Historikk:

”Lykkebringeren fra verdens tak” blir den gjerne kalt, denne urgamle, langhårete hunden som kommer fra høgslettene i Tibet. Det asiatiske landet Tibet grenser blant annet til India og Kina. Her har den levd som vakt og selskapshund i templer og hjem i mange hundre år før den kom til vesten.

Den første del av rasenavnet: Lhasa – som betyr ”Gudenes by” – henviser til hovedstaden i Tibet. Det var hovedsakelig i den hellige byen Lhasa at oppdrett av rasen foregikk, særlig hos gudekongen Dalai Lama, som holdt til i sitt palass Potala. Den andre delen av navnet, «apso»,  er mer omdiskutert. Det kan enten bety ”geitelignende” (pga den raggete pelsen), ”langhåret” / ”helt dekt med hår” eller ”varslingshund”. Tibetanerne selv kaller hunden for ”Abso Seng Kye” som da skal bety langhåret eller gjøende løvehund.

Fjellandet Tibet ligger i en høyde av 3500 – 5000 meter over havet. De harde betingelsene som lhasa-hundene har levd under, har preget dem på flere vis. Den lange og tette pelsen beskyttet hundene mot det strenge klimaet: kalde vintrer med kraftige vinder og hete somre, samt store variasjoner i døgntemperaturene. ”Panneluggen” og de lange øyevippene  vernet øynene mot skarp sol og hvit snø. Det tykke håret mellom tærne beskyttet potene. Rasen er robust og motstandsdyktig, og den har en utrolig lungekapasitet i forhold til størrelsen. Kraftig benstamme, god kroppskondisjon og frie uanstrengte bevegelser måtte i det hele tatt til for å tåle livet i et slikt høgland.

Det er ikke så mye en vet om den eldste historien. Tibet har alltid vært et fjernt og lukket land for oss i vesten. Rasen går trolig så langt tilbake som 800 år f. kr, fra historiske beretninger fra Tibets klostre. Etter den kommunistiske invasjon i Tibet i 1950, ble trolig det som måtte ha eksistert av historiske opptegnelser, ødelagt, og ingen lhasa-hunder har siden sluppet ut av landet. Det hevdes imidlertid at flere av de beste palasshundene fulgte Dalai Lama i eksil i India.

I den tibetanske religionen (Buddhismen) spilte den symbolske løven en viktig rolle som vokter av templene og andre hellige steder. Stiliserte løvefigurer er avbildet i mange sammenhenger i orienten. Tibetanerne som aldri hadde sett løver i virkeligheten, sammenliknet de små langraggete hundene – ofte gyllen av farge og med lang ”man” – med avbildninger av løver. På gamle tibetanske avbildninger kan sees en liten hund som ligner lhasa apsoen, der den sitter ved føttene til lærdomsguden, og det fortelles at denne guddommen kunne gi hunden ordre om å omskape seg til en løve dersom fare truet.

Slik kom den lille ”løvehunden” til å innta en viktig plass i Tibets klostre og palasser, der den fikk mange betydningsfulle funksjoner i de høyere religiøse og verdslige sirkler. En av oppgavene var å være vakt og varslingshunder. Ved inngangen til klostre og palasser voktet svære Tibetanske Mastiffer, mens lhasa – hundene oppholdt seg innendørs og fulgte med hvem som nærmet seg residensen. Var det fremmede inntrengere, ga de høylydt beskjed til sine store artsfrender ved porten. Lhasaene sies å være særlig flinke til å skille venn fra fiende.

En annen av løvehundens oppgaver var å delta i religiøse seremonier. Det hevdes at sjelene til avdøde Dalai Lamaer – Tibets åndelige og religiøse ledere – tok bolig i de små raggete hundene. Derfor antok en at de hadde evnen til å drive ut onde ånder av døde mennesker, og det var vanlig at hundene deltok i begravelsesseremonier.

Tibetanerne voktet over sine små løvehunder og var lite villige til å gi dem fra seg og sende dem ut av landet. Det var imidlertid ikke uvanlig at Dalai Lama ga et par hunder som gave til fremmede og offisielle gjester fra andre land. Det ble ansett som en stor ære å motta disse høyt verdsatte hundene, og en mente at det betydde lykke for mottakeren. Blant de som gjennom århundrene stadig mottok slike hedersbevisninger, var Kinas keisere. Ved det keiserlige hoff residerte den kinesiske palasshunden pekingeseren, og det regnes for sannsynlig at den rasen vi i dag kjenner som shih Tzu, er et resultat av en allianse mellom løvehunden fra det tibetanske høylandet og keiserhunden fra Kinas palasser.

Det var som gaver fra Dalai Lama at de første lhasa apsoene nådde den vestlige verden. Rundt århundreskiftet brakte britiske offiserer stasjonert i India (Young-husband – ekspedisjonen), de første eksemplarene av rasen til England. Rasen ble da kalt Lhasa Terrier, og den ble delt inn i to høydeklasser (10” og 14”). Ca 1907 ble ”Rupso” importert – han ble Englands første champion, og er i dag å se i utstoppet stand på British Museum. I 1920 og 30 årene fikk både britiske og amerikanske ekspedisjoner med seg flere lhasa apsoer, og disse hundene danner grunnlaget for dagens vestlige populasjon.

Etter hvert som de andre Tibetanske rasene ble importert og skapte forvirring og forveksling, ble det i 1934 dannet en engelsk tibetansk raseklubb, og året etter ble rasestandarden for lhasa apso utarbeidet og godkjent. (Rasen fikk sin egen klubb i 1957). England regnes i dag som rasens hjemland, og mange fremtredende kenneler har gjennom årene forsynt andre europeiske og nordiske land med fremragende representanter for rasen. På kontinentet var rasen så å si utdødd etter andre verdenskrig, men har i dag en solid stamme i de fleste land. Rasen er svært populær i USA og Canada, og den finnes i Australia og New Zealand.

I 1965 kom den første lhasa apso til Sverige, året etter til Danmark. De første lhasaene kom til Norge i begynnelsen av 70 tallet, og det første kullet ble registrert i 1974. registreringene har i vårt land øket jevnt og trutt, og ligger i dag på rundt 120 – 180.

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.

Lykke til!