Egenskaper/Mentalitet:

Leonbergeren er i dag en selskaps- og familiehund. Den har fortsatt et visst vaktinstinkt intakt, men er ingen utpreget vakthund. Bruksområdene for hunden er mange, og den kan trives med vannarbeid og viltspor.

Som familiehund er leonbergeren en behagelig følgesvenn under nåtidens bolig- og levevilkår. Den kan uten vanskeligheter tas med over alt og er utpreget barnevennlig.  Rasen er verken sky eller aggressiv. Som selskapshund er den en behagelig, lydig og fryktløs ledsager under alle forhold.

Størrelse/Utseende:

I samsvar med den opprinnelig anvendelse er leonbergeren en meget stor, kraftig, muskuløs, men likevel elegant hund. Den utmerker seg ved harmonisk kroppsbygning og selvbevisst ro sammen med avgjort livlig temperament. Særlig hannhunden er stor og kraftfull.

Mankehøyde for hannhunder er 72-80 cm (idealmål 76 cm). Mankehøyde for tisper: 65-75 cm (idealmål 70 cm).

Pelsstell:

Middels myk til grov, langhåret, ligger inntil kroppen, aldri med skill. Rasen har mye pels, og for å holde pelsen i god kondisjon og uten knuter bør den børstes skikkelig en gang per uke.

Kroppens konturer må være tydelig til tross for god underull. Rett pels, men lett bølget tillatt. Krage på hals og bryst, særlig hos hannhunder. Tydelig behåring på forbena, utpregede bukser på bakbena.

Historikk:

Leonbergeren er en av få raser hvor man med sikkerhet kjenner rasens opprinnelse. Rett ved Stuttgart, i den sørlige delen av Tyskland, ligger en liten by ved navn Leonberg. Her levde rådmann Heinrich Essig fra 1808 til 1889. Essig var glad i alle slags dyr, og hans hjem ble av mange betraktet som en liten dyrehage. Av alle disse dyrene var det nok hundene som var hans største interesse, og Essig bestemt seg for å krysse frem en hund som lignet løven i Leonbergs byvåpen.

Som grunnlag benyttet Essig seg av sort/hvit newfoundlender (senere kjent som Landseer), langhåret St. Bernhard og Pyreneer. Den første "ekte" hund av denne nye rasen skal være født i 1846 og fikk navnet Leonberger etter Essigs hjemby.

De fleste av de tidlige Leonbergere ble tatt hjem til Norge av sjøfolk, og en del kom også til Norge etter krigen, sammen med de første som var med i tysklandsbrigaden. Den første leonberger i moderne tid ble tatt inn til Norge i 1977 av Anne-Marie Smith. Denne tispen regnes i dag som stammor og starten for leonbergerens nye æra i Norge. De første årene var det naturligvis ikke så mange eksemplarer av leonbergeren i Norge. Tilgangen til valper var begrenset, men etter hvert ble det importert valper både fra Sverige og Danmark og antallet vokste stadig.

I 1983 ble det i Klubben for Større Selskapshunder (KSS) opprettet en egen rasegruppe for leonberger og dette årstallet regnes som starten for det organiserte arbeidet med leonberger i Norge. Den 1. januar 1991 ble leonbergerens egen raseklubb startet. Klubben fikk navnet Norsk Leonberger Klubb (NLBK).

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.

Lykke til!