Egenskaper/mentalitet:

Labradoren er en vannapporterende hund som karakteriseres av sine særegne eksteriøre trekk og vennlige temperament. Både konstruksjon og pels skal tilrettelegge for utholdende og langvarig arbeid i av og til svært kalde omgivelser. Labradoren skal ha en meget tett, værbestandig og vannavvisende pels som tåler svært kalde sjøvann og en veldig lett gjenkjennelig oterhale – karakteristikker som er svært viktige kjennetegn for rasen.

De skal være førerorienterte, ha en sterk will-to-please og er relativt myke hunder med tanke på mentalitet. De elsker å jobbe for sin fører og har sterke apporteringsinstinkter; å bære på sandaler, baller, dummy eller ender er helt naturlig. Labradoren har i flere tiår dominert premiepallene på jaktprøver og er et populært valg for aktive jegere.

Rasen er en svært populær familiehund, og for den aktive familien er dette et glimrende valg. Labradoren er en sterk, robust og svært så aktiv hund, og derfor er det viktig at den får utløp for sin energi. Den er utrolig allsidig; trekker gjerne pulken på fjellet, bærer kløven med glede, elsker vann og er i det hele tatt en ypperlig turkamerat! Labradoren hevder seg svært godt innen de fleste bruksområder. Rasen er godt representert som ettersøkshund, førerhund, bombehund, narkotikahund og redningshund. Rasen er også godt representert i diverse hundesporter som lydighet, rallylydighet, spor og brukshundkonkurranser.

Størrelse og utseende:

Dett er en mellomstor, kraftig bygd og kompakt hunderase. Mankehøyde for hannhunder er 56 - 57 cm. Mankehøyde for tisper er 54 - 56 cm. Godkjente farger er ensfarget sort, gul, og sjokoladebrun. Den gule fargen varierer fra lys kremfarget til reverødt.  En liten, hvit brystflekk er tillatt.

Historikk:

Flere teorier har vært lansert om labradorens tilblivelse, og i dag er man vel noenlunde enige om at rasen stammer fra Newfoundland og er en etterkommer av St. Johns-hunden. Disse hundene var viden kjent for sine egenskaper som vannapportører. I gamle dager reiste fiskere fra det sør-vestlige England til Newfoundland for å drive linefiske. Historiske dokumenter forteller om hunder som var like mye hjemme i vann som på land.

Fiskerne trafikkerte farvann i små trebåter og de sendte hundene ut i vannet for å hjelpe dem å dra opp linene. Fiskekrokene var ikke like godt utviklet som i dag, og fisk kunne lett løsne fra kroken: da var det svært bekvemmelig med en god hund som selv fanget eller dykket lett etter fiskene som unnslapp – slettes ikke en lett oppgave!

Fiskerne fra Newfoundland brakte hundene med seg over til havnebyen Poole i England. Velstående adelsmenn fattet interesse og betalte til dels ublue priser for hundene. St. Johns-hunden, eller St. Johns-labrador som den etter hvert ble kalt, ble etterhvert brukt som apportør av allslags vilt. Det er disse adelsmenns hunder dagens labradorer stammer fra.

Man begynte å føre stamtavler i 1870-årene, men rasen ble ikke godkjent av den engelske kennelklubben før i 1903. I 1916 ble British Labrador Club stiftet. Labradoren er den av retrieverrasene som først satte sine poter på norsk jord. Nordmenns interesse for retrieverne ble først vekket da norske offiserer stiftet bekjentskap med labradoren under sitt opphold i Storbritannia i årene 1940-1945. Det britiske forsvaret brukte hundene i tjeneste og da krigen var slutt tok det ikke lang tid før de første labradorene ble importert hit og siden da har labradoren alltid hatt en stor og populær plass i Norge.

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.

Lykke til!