Egenskaper/Mentalitet:

Kleiner münsterländer er lettlært, temperamentsfull og harmonisk med stabilt gemytt. Den er oppmerksom og vennlig overfor mennesker med lojalitet overfor eier. Rasen er en pasjonert og utholdende viltfinner med mangeartete jaktanlegg. Den er nervesterk og med stor jaktlyst.

Størrelse/Utseende:

Kleiner münsterländer er middels stor, har en kraftig og harmonisk kropp med stor edelhet og eleganse. Kroppen er litt lenger enn høy og skal ha en dyp og velutviklet brystkasse. Skallen er lett hvelvet og ikke alt for bred, og snutepartiet skal være kraftig og langt med stramme lepper. Ørene er høyt ansatte, brede og trekantete og ligge tett inntil kinnene. Halen skal bæres som en forlengelse av rygglinjen.

Under bevegelse vises flytende kroppslinjer med rett båret hale. Bevegelsene harmoniske og jordvinnende.

Fargen er hvit og brun eller brunskimlet med brune flekker, eller brun sadel eller brune ticks. Bliss på hodet er tillatt.

Mankehøyde for hanner er 52-56 cm. Mankehøyde for tisper er 50-54 cm.

Pelsstell:

Pelsen er tykk, middels lang, glatt til lite bølget. Den skal være tilliggende og vannavstøtende. Kroppens kontur må ikke gjemmes av for lang pels. Tett pels skal gi mest mulig beskyttelse mot vær, terreng og skader. Det skal være beheng på forbena; bukser på bakbena ned til hasen; hale med lang fane og hvit haletupp. Mye pels på brystet uønsket.

Historikk:

Selv om rasen er fra Tyskland, er dens historie noe utydelig. Allerede på 1400 – tallet ble noen av spanielmodellene beskrevet som «stående» i de sydlige delene av Europa. En finner gamle malerier fra kontinentet, med hunder som minner veldig mye om dagens Kleiner  Münsterländer.  En antar dermed at anene til rasen er minst 500 år gamle.

Arbeidet med å utvikle rasen har bakgrunn i en endring i den tyske jaktloven, og at antallet jegere og jaktentusiasmen tok av i Tyskland fra rundt 1850. Det finnes rapporter om at langhåra vaktelhunder (German Spaniels) var godt kjente på 1870-tallet i Münsterland – regionen, Tyskland. Disse hundene hadde både enormt god luktesans, meget allsidig bruk under jakt, og evne til å apportere. 

Brødrene Löns oppdaget uventet stående vaktelhunder på gårdene i Munsterland- området. De fant to ulike linjer, en som var finere i beinstammen, livlige og intelligente samt halsende etter byttet. En annen linje, den Heitmannske stammen, var kjent for å ha lavere fart, grovere beinstamme og evne til å bruke nesen utmerket. Ut fra disse hundene arbeidet kjente hundefolk som Baron of Bevervörde-Lohburg og Mr.Heitmann med å ta fram gode jakthunder for avl i andre områder også. Interessen for rasen resulterte i at den tyske munsterlanderklubben ble dannet 17.3 1912. En avlet på bruk til all jakt, med egenskapene blant annet som stående fuglehunder basert på den gode viltfinneregenskapen, standinnstinkt, evnen til å apportere, spore og halse under jakt.

Denne allsidigheten gjorde at mange fikk nok vilt på 1900 – tallet, og er i kombinasjon med rasens familievennlige sider basen for all avl.

Det første offentlige, målrettede avlsarbeidet med felles rasestandard for KLM startet først i 1921, da oppdretterne ble enige om å følge avlsplanen laget av Mr. Friedrich Jungklaus. Den sanne opprinnelsen til hundene de avlet på da er ikke eksakt dokumentert, men dette er starten til KLM–rasen. Selv i dag ser en at rasen har to ulike hovedlinjer, med en elegant felthundtype og en tyngre skogsfuglhund, selv om skillet blir mindre tydelig. At det har vært skille i disse to linjene skyldes også splittelse i det tyske forbundet.

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.

Lykke til!