Egenskaper/Mentalitet:

Grosseren er som jakthund lett å føre og den er lærenem. Den er meget pålitelig, spesielt etter skuddet. Rasen har et livlig temperament uten nervøsitet.

Størrelse/Utseende:

Grosser müntersänder har en kraftig, muskuløs kroppsbygning, men likevel gi inntrykk av eleganse, edelhet og intelligens. Hodet er edelt og langstrakt med langt, kraftig snuteparti med tilliggende lepper. Ørene er ganske høyt ansatt, ligger tett inntil hodet. Kroppen er tilnærmet kvadratisk med bredt, dypt bryst og stram rygg. Velvinklede ben. Halen er høyt ansatt og bæres horisontalt.

Grosseren er hvit med sorte flekker og spetter, eller sortskimlet. Sort hote, eventuelt med hvit stripe eller bliss.

Mankehøyde for hanner er 60-65 cm. Mankehøyde for tisper er 58-63 cm.

Pelsstell:

Pelsen er typisk langhåret, lang og tett, dog glatt og ikke bølget etter strittende da dette hindrer jakten. Pelsen er spesielt lang og tett på baksiden av for- og bakben (beheng) hos begge kjønn. Den kraftigste behåring på halen er på midten. Pelsen på ørene danner lange frynser som henger jevnt over hele bredden av ørets underkant. Hodepelsen kort og tilliggende.

Pelsen er lettstelt, men må børstes med jevne mellomrom.

Historikk:

Grosser Münsterländer var opprinnelig en sort/hvit fargevariant av langhåret vorsteh. Da det ble dannet raseklubb i rasens hjemland Tyskland i 1879, ble det bestemt at fargen skulle være, helbrun, brun/hvit eller brunskimlet. I midlertid ble også sort/hvite og sortskimlete eksemplarer akseptert. I mange år diskuterte man frem og tilbake om disse fargevariantene skulle være anerkjent eller ikke. Man mente at den sort/hvite fargen stammet fra innkryssing av setter, og mange ønsket derfor å utestenge disse hundene fra avlen. I 1908 ble det endelig bestemt at den sort/hvite fargen ikke lenger skulle aksepteres i rasen langhåret vorsteh. 

Mange bønder i områdene Münsterland, Niedersachsen og Westfalen hadde hatt svart/hvite hunder i lange tider, og de fortsatte å avle på disse også etter at fargen ikke lenger var godkjent. Disse hundene gikk løse på gården og fulgte med på det som foregikk. De ble brukt som jakt- og vakthunder, men var også utpregede familiehunder, som tilbrakte det meste av sin tid sammen med familien. Den dag i dag er noe av det som kjennetegner grosseren dens nysgjerrighet og dens store behov for daglig samvær og kontakt med familien.

I 1919 i delstaten Westfalen, ble den første spesialklubben for rasen dannet. Rasen fikk navnet Grosser Münsterländer Vorstehhund. 83 hunder ble avlsgodkjent. Grosserens urstamme består av disse 83 hundene.  For å få inn nytt blod i rasen ble det i 1930-årene, og i 1973 krysset inn langhåret vorsteh.

Den første grosser münsterländer kom til Norge i 1979. De siste 5 årene har det blitt registrert i snitt 5-6 valper pr år.

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.

Lykke til!