Grand danois
FCI-gruppe 2: Pinschere, schnauzere, molosser og sennenhunder
- En grand danois er først og fremst en familie- og selskapshund.
- Rasen er stor, og høye fôrkostnader må påberegnes.
- Riktig fôring og passende mengde mosjon er viktig det første året, da rasen vokser fort. Følg raseklubbens/oppdretters anbefalinger.
- Den trenger et godt sted å ligge - en madrass eller sofa er midt i blinken.
- Helseundersøkelser viser at grand danois er en ganske frisk rase, men på tross av dette er det svært lav gjennomsnittlig levealder, 5-7 år. Les mer om dette på raseklubbens nettsider.
Egenskaper/Mentalitet:
Siden grand danois ikke lengre brukes som jakthund er det få eller ingen som avler etter bestemte bruksegenskaper. Grand danois blir i all hovedsak avlet for å skape hyggelige familiehunder. Vennlig, lojal og hengiven overfor sin eier. Kan være reservert overfor fremmede. Selvsikre, uredde, lettdresserte selskaps -og familiehunder ønskes, som ikke lett provoseres og ikke er aggressive.
Størrelse og utseende:
Standarden til grand danois ønsker en jevnt, harmonisk bygget hund i balanse. I den nye standarden er høyden begrenset slik at hannhunder ikke bør overskride 90 cm og tisper ikke bør overskride 84 cm i mankehøyde. Grand danois kommer i tre fargegrupper: gul og tigret; harlekin og sort; blå.
Pelsstell:
Lite pelsstell, bades ved behov, og kan med fordel børstes i røyteperioder.
Historikk:
Grand danois betyr stor danske, men rasen har sin opprinnelse i Tyskland. Den stammer fra molosserne som ble brukt til vakt- og kamphunder blant annet i det gamle Romerriket. I Tyskland var de meget nøye i sitt avlsarbeide. Målet var en utholdende, kraftig og høy hund; modig, men også intelligent og myk.
Rasen ble brukt som vakt- og jakthund. Det fortelles om jaktlag med opptil hundre hannhunder på jakt etter bjørn og villsvin. På denne tiden ble ørene kupert for ikke å bli revet opp av villsvinets tenner. Rasen var kjent ved flere navn, men i 1880 ble Die Deutsche Dogge rasens navn i Tyskland, samtidig som den ble valgt til Tysklands nasjonalrase. Raseklubben ble stiftet i 1885. Den første standarden for rasen ble skrevet i 1891, og det er fortsatt Tyskland som har ansvaret for standarden i FCI som Norge er knyttet til.
Lyst til å vite mer om rasen?
NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.
Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.
Rasen omtales i BSI - Breed Specific Instructions regarding exaggerations in pedigree dogs. BSI beskriver risikoområder hos enkelte hunderaser, og er ment som et supplement til rasestandarden. BSI skal bidra til å øke dommerens fokus på eksteriørtrekk som kan true hundenes helse og velferd dersom de blir for ekstreme.
Lykke til!
