Egenskaper/Mentalitet:

Rasens bakgrunn gjør den egnet til mange ulike aktiviteter, som jakt, spor, agility, lydighet, søk eller bare lek eller annen aktivisering sammen med familien. Borderen er glad, vennlig og kontaktvillig, aktiv av natur, og liker å være med der det skjer noe. Man må imidlertid ikke glemme at borderen opprinnelig er en jakthund – jaktlyst finnes i rasen.

Størrelse/Utseende:

Border terrier er en liten hihund som skal kunne følge en jeger til hest og kunne gå ned i et hi. Hodet skal likne et oterhode med moderat bred skalle og kort, kraftig snuteparti. Øynene skal være mørke og livlige. Ørene er små og brettet fremover inntil kinnene. Kroppen er dyp, smal og ganske lang. Halen er ganske kort og tykk, høyt ansatt og høyt båret, men ikke over ryggen. Huden skal være tykk.

Fargen kan være rød, hvetefarget, grå (grizzle) med rødbrune tegninger eller blå med rødbrune tegninger

Det er ikke angitt noen mankehøyde for rasen, men den skal ikke være større enn at to mannshender kan ta rundt brystkassen rett bak skulderen (spannes). Hunden må ikke bli større enn dette fordi den da blir for stor til å gå inn i et revehi.

Pelsstell:

Pelsen er stri og tett med god underull. Det er forholdsvis enkelt pelsstell.

     

Historikk:

Border terrierens forfedre ble utviklet i ulike deler av Storbritannia for å følge jakthunder i vanskelig terreng og for å jage reven ut av hiet. Border terrieren ble utviklet i grensetrakten mellom Skottland og England, i Northumberlands ugjestmidle terreng. Det var her behov for en høybent, rask, smidig terrier som kunne hjelpe til med å holde revebestanden nede for sauenes skyld. Man anser at border terrier, bedlington og dandie dinmont terrier har samme opprinnelse, nemlig den såkalte rothburyterrieren.

Revene var av en storvokst, langbent type (såkalte greyhound foxes), og det krevdes mot, smidighet og styrke for å kunne forfølge dem overalt under jorden. En stor grad av utholdenhet og hurtighet var nødvendig for å orke å følge hester og foxhounds i vanskelig terreng flere dager i uken under jaktsesongen. Allerede på 1700-tallet ble det avbildet hunder i Border Country som var meget like våre moderne bordere, men det var ikke før på 1800-tallet de dukket opp på alvor, først under navnet reedwaterterrier, senere border terrier.

På dette tidspunkter var rasen utviklet til en høy standard, enhetlig og av høy kvalitet. Den var vanlig i sine hjemtrakter, men sjelden sett utenfor disse, ettersom den savnet de «attributter» som vanligvis premieres på utstillinger. Det var imidlertid stor interesse for lokale utstillinger, der man satte pris på deres «intelligente øyne, kraftige pels og aktive temperament» og gledet seg over at ennå ingen hadde forsøkt å forandre og «forbedre» rasen.

Den engelske kennelklubbens første rasestandard fra 1920 ble derfor «puttet i skuffen». The Border Terrier Club skrev sin egen, og etter heftige diskusjoner mellom konkurrerende klubber ble man enige om en standard på midten av 20-tallet, som i det vesentligste gjelder ennå. Formuleringene skyver hundens formål i forgrunnen og legger vekt på funksjonelle detaljer. Endelig godkjenning av border terrieren kom i 1921.

Border terrieren er ennå hovedsakelig en hihund, både av utseende og temperament. Hvis man selv ikke jakter så må man på en eller annen måte ta vare på dens arbeidslyst – ettersøk, agility, bruks og redningsarbeid er grener som passer utmerket! Border terrieren er antakelig den mest ekte og opprinnelige av alle terrier rasene.

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen. Lykke til!