Luzernerstøveren kan føre sine aner helt tilbake til 1200-tallet og Egypt. Derfra vandret den videre til Mellom-Europa rundt 1700, og ble brukt som flokkjagende hund av Kelterne når de jaktet fra hesteryggen. Opp mot 1900 ble rasen mer renavlet og fikk sitt særpreg, som har holdt seg fram til våre dager. Luzerneren inngår i den sveitsiske "støverfamilie", der vi også finner rasene schweizerstøver, bernerstøver og jurastøver. Sistnevnte har egen standard for eksteriør, mens de tre andre bedømmes merkelig nok etter en felles standard. Kun fargene og pelstypene er forskjellig.

 

Luzernerstøveren er, og har alltid vært, en fåtallig rase her i landet, men kjennere av denne harehunden har klokketro på at dette er en rase i vekst og framgang. Grunnen til optimismen er først og fremst den markante bedringen av jaktegenskapene som har funnet sted i løpet av de siste tiåra. Dernest har denne hunderasen en god nervestatus, og er grei og trivelig å omgås, både i og utenom jaktsesongen. Vi snakker om en aktiv rase, som viser seg som jakthunder flest. De krever jevnlig trening og mosjon for å trives, også gjennom båndtvangstiden.

 

Luzernerstøveren står i dag fram som en prima jager. Målet er karakteristisk; dypt, kraftig og godt hørbart - selv i kupert terreng og over lange avstander. Luzernere har en losføring som er lett å lese. De auser rikelig på, og såkalte "hylere" kan gjøre losen til en musikalsk opplevelse for jegerne. Typisk er at de er spornøye og utholdende på drevet. Et annet trekk som bør nevnes, er at Luzerneren har faste tettsittende poter som gir hunden funksjonelle "brukslabber". Mankehøyde tisper: 47-57 cm og hanner: 49-59 cm.