Rikke må forsvare sine hunders eksistens
Rikke har to friske, spreke mopser som følger henne på tur i timevis uten problemer. Likevel må hun til stadighet forsvare seg mot tilfeldige personer som mener hun er en dyreplager.
- Jeg er stolt av hundene mine og rasen min, og jeg ønsker av hele mitt hjerte å fortsette å nyte min hverdag som stolt mopsmamma, uten å måtte forsvare meg og mine firbente hele tiden, sier hun.
- Hvorfor valgte du mops da du skulle ha hund?
- Først og fremst på grunn av gemytt, størrelse og allsidighet. Jeg likte i utgangspunktet litt større og robuste hunder, men så oppdaget jeg mopsen. En seig liten tass som blir med på alt. En omgjengelig rase med svært lite utfordringer når det kommer til gemytt. Dette kombinert med kraftig beinstamme, god bevegelighet, pakket inn i en størrelse egnet for leilighet, bil og enkelhet med å få hundepass, så var jeg solgt. Her fikk jeg den store, robuste hunden i en håndterlig størrelse og med et mildt vesen.
I det daglige får Rikke ulike tilbakemeldinger. På godt og vondt. Mye bærer preg av for lite kunnskap blant folk, men enkelte er også interessert i eiers synspunkt.
– Aller helst vil jeg bare nyte hundene mine, men må til stadighet forsvare deres eksistens. Det at folk mener at mine hunder lider og ikke har livets rett gjør meg provosert og lei meg. Iblant kjennes det litt ut som en heksejakt. Når jeg forsøker å forklare at påstendene ikke er riktig, er kommentarene ofte at en er blind på egen rase og ikke ser at den lider. En får jo lyst til å svare «kjenner du eller jeg dine barn best?». Jeg kan se når mine hunder er slitne, usikre, sinte, glade, sultne. Når de vil ha tur, oppmerksomhet eller trenger å bruke hodet. Jeg er rimelig sikker om min hund led på den måten som beskrives og ikke evnet å utnytte sin kapasitet, ville jeg ha lagt merke til det. Så igjen, mine hunder har livets rett, ikke bare til å eksistere, men til å nyte alt livet kan gi en hund - og det gjør de!
For Rikke har det gått sport i å bevise at hennes hunder både kan og vil.
– Mine hunder er grunnen til at jeg kommer meg ut på fjelltur eller i marka. De har ett liv, og det er kortere enn mitt. Det er mitt ansvar å sørge for at de får et liv jeg kan være stolt av i ettertiden. Mopsen vil, og mopsen kan! Det kan virke som enkelte ønsker at alt skal være sort/hvitt, to streker under svaret og én løsning. Dette er jeg uenig i. Verden er farger, alternativer og masse ulike individer. Det bor så mye godt i denne rasen, og dette må vi ta vare på og forvalte godt for fremtiden. Mye av påstandene en leser i media, statistikker og studier som dras frem, skremmer meg. Ikke fordi påstandene skremmer meg, men fordi media ukritisk deler skrekkhistoriene, uten faktisk å sjekke om det er hold i påstandene. De som generelt er imot raseavl finner de studiene hvor de på tynt grunnlag kan dra konklusjoner som gir støtte til deres egne påstander. Nesten ingen som leser disse mediesakene vil noen gang gå inn og faktisk lese studiene. Verdens vil altså bedras, dessverre.
- Det blir påstått at mopsen ikke kan være i noe særlig aktivitet fordi den ikke får puste - hvor mye aktivitet tåler dine hunder?
- Dette er et av påstandene jeg møter i hverdagen. Folk stopper opp, syntes hundene mine er søte og spør samtidig «er det de som sliter med å puste? Snorker de masse?». Husker spesielt én gang jeg møtte på noen damer i skogen, de selv andpustne etter å ha gått i motbakke i starten av turløypa. Mine hunder stod der uten å lage en lyd eller puste anstrengt, vi var på vei hjem etter over to timer på tur i all slags terreng. Jeg prøve å holde meg for god til spydige tilbakemeldinger, og endte opp med å svare noe slikt som «vi har vært ute og gått i over to timer nå, vil anta de tar seg en velfortjent lur når vi kommer hjem, men som du kan se har de det helt fint. Hadde jeg gått i 2 timer til, hadde de også gått». Damene smilte, og så jo at hundene hadde det bra, sier Rikke og fortsetter:
*
– Jeg setter ingen begrensning for hundene mine, de blir bare naturlig begrenset av min kapasitet eller tid. Jeg har ikke skaffet meg en rase som skal trekke meg gjennom Femundløpet, som skal spore opp elg eller bære turutstyret mitt dag inn og dag ut på langtur. Men så lenge jeg går, så går de. Litt avhengig av hvordan dagene mine er, kan vi gå alt fra 2 x 30 min til 4 timers turer. Vi er ute og tråkker opp stier med snø til knærne, vi går når det regner sidelengs, og vi går når solen skinner og svetten renner. På de varmeste sommerdagene når gradestokken kryper over 25 grader, så dropper vi langturer midt på dagen, og aktiviserer i eller ved vann/skygge. Men dette ville jeg gjort uansett rase. Men en ting er sikkert, det viktigste jeg gjør for mine hunder er å holde dem i form og i korrekt hold. For utenom utallige mil i skogen, har vi også gått Gaustatoppen, vi har testet agility, grunnkurs i smeller og flere turer på SUP brett eller ski. De har vært med på det meste, og testet det meste. Vi blir møtt med «jøss» og imponerende blikk når de drar meg på ski, eller vi står på toppen av fjellet. Men for meg er det utenkelig å ikke skulle ta med hundene, de elsker det jo! Og det er ikke noe «jøss» over det, jeg har bare valgt å holde dem i form.
- Det er mange som - på ulikt kunnskapsgrunnlag - mener noe om mops. Hva synes du om bildet som er skapt om at kortskalle-hundene alltid er syke?
- Verden ikke er svart/hvit. En kan ikke dømme en hel art eller en hel rase basert på enkeltindivider. Det er viktig å se de utfordringer som er, og jobbe med å bedre dette på en langsiktig, sunn og bærekraftig måte. «Kortskalle» er for øvrig korrekt betegnelse, men det en hører mest er «kortsnute». Så allerede her kommer de fleste feil ut. Mange tror vi bare kan avle mops med lengre snute, så er vi kvitt problemet. Det vitner om lite kunnskap om hva en brachycephalic rase faktisk er, forklarer Rikke.
– Mops er en tallrik rase, og i Norge er flere oppdrettere flinke på å importere og eksportere gode, sunne avlsindivider. Det er med andre fullt mulig å løse de utfordringene rasen står ovenfor, med målrettet arbeid, og selektering av avlshunder. Etter 15+ år med forskning på BOAS-syndrom (pusteproblemer), spesifikt på tre raser, sitter vi nå igjen med det beste verktøyet vi har hatt ved systematisk testing og gradering. Raseklubben og oppdrettere jobber kontinuerlig med dette, gjennom statisikkføring, gentesting, helsetesing og avkomgranskning. Det er jo nettopp slik man gjør seleksjon på en bærekraftig måte, understreker Rikke.
- Hvordan er det å være mopseeier nå- sammenlignet med tidligere?
- Jeg har hatt mops i 8,5 år nå, og merker jo en forskjell fra den gangen den eldste var valp. Før var jeg bare en hundeier, nå påstår ukjente mennesker at jeg er en dyreplager. Dette uten å noen gang ha møtt meg eller mine to hunder. Flere mener at hundene mine lider hver eneste dag, mens de som kjenner meg, sier at hundene mine må leve verdens beste hundeliv. Det har gått fra å være en relativt bekymringsfri hverdag til å bli en jobb og en kamp der du daglig blir møtt av usanne påstander. Mitt ønske er å se rasen utvikle seg, beholde de gode kvalitetene, holde seg innenfor den standarden rasen har, men samtidig ta tak i utfordringene. Men da må vi også få muligheten. Pr nå brukes all tid på å svare opp usakligheter, noe som stjeler dyrebar tid til viktig helsefremmende arbeid. De beste i miljøet orker snart ikke mer, og vi risikerer å miste dem med den beste kunnskapen. Jeg er stolt av hundene mine og rasen min, og jeg ønsker av hele mitt hjerte å fortsette å nyte min hverdag som stolt mopsmamma, uten å måtte forsvare meg og mine firbente, avslutter Rikke Neverdal Søhoel.