Veilederen, som kom 9. april 2026, er ment å rydde opp i en praksis NKK lenge har pekt på som problematisk: at mange kommuner har innført båndtvangsregler som går lenger enn det hundeloven faktisk gir hjemmel for. NKK har tidligere gått gjennom båndtvangsforskrifter i en rekke kommuner, og funnet gjentatte eksempler på regler som er langt strengere enn loven faktisk tillater. Det er særlig knyttet til tur- og rekreasjonsområder og områder der bufe beiter.

– Dette er en veileder vi har etterspurt lenge, og vi er glade for at departementet nå gir kommunene et tydeligere verktøy for å forstå hvor grensene faktisk går, sier politisk rådgiver Marie Gjerde Rolandsen i Norsk Kennel Klub,

Dyrevelferd handler om mer enn fravær av skade

For NKK handler denne saken om dyrevelferd i bred forstand. Hundeloven slår selv fast at det sivile samfunn har et ansvar for å legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold. Skal hunder kunne utøve naturlig atferd – noe dyrevelferdsloven pålegger eiere å sørge for – må også samfunnet rundt dem bidra til at det er mulig.

Veilederen understreker nettopp dette balansepunktet. Båndtvang etter bokstav c og d i hundelovens § 6 kan ikke fastsettes i større grad enn nødvendig, og må fastsettes slik at også hensynet til de som vil gå med løs hund, ivaretas i tilstrekkelig grad. Det samme gjelder utvidet båndtvang av hensyn til beitedyr og vilt, som ifølge veilederen kun kan gjelde der dyrene faktisk er til stede, og ikke bare unntaksvis. Det holder dermed ikke med en generell innstramming for hele kommunen «for enkelhets skyld». Kommunen må faktisk gjøre et ordentlig arbeid før de innfører utvidet båndtvang.

– Vi har sett altfor mange eksempler på kommuner som strammer inn uten å gjøre den konkrete vurderingen loven krever. Når båndtvang innføres bredere og lenger enn nødvendig, går det på bekostning av hundens mulighet til å bevege seg fritt, uten at det nødvendigvis gir bedre vern for de hensynene reglene skal beskytte, sier Rolandsen.

Åpner for mer fleksible løsninger i samme områder

Et annet element NKK merker seg positivt, er at veilederen åpner for at kommunene kan og bør differensiere båndtvangen innenfor ett og samme område, i stedet for å innføre brede, generelle forbud. Veilederen peker konkret på at kommunene må vurdere lokale forhold ut fra både geografi og tidsrom, og viser blant annet til at båndtvang kan begrenses til bestemte tider av døgnet eller året i et område, fremfor å gjelde hele tiden.

Som eksempel nevner veilederen at en kommune kan innføre båndtvang i en navngitt skiløype i skolens ferier – jul, vinterferie og påske – eller etter et bestemt klokkeslett i helgene, i stedet for å la båndtvangen gjelde døgnet og året rundt.

– Dette er nettopp den typen nytenkning vi har tatt til orde for. I stedet for at hele et tur- eller rekreasjonsområde underlegges båndtvang permanent, kan kommunene nå i større grad skreddersy reglene etter når og hvor behovet faktisk er der. Det gir hundene mer rom til å bevege seg fritt store deler av tiden, samtidig som man tar vare på de hensynene båndtvangen skal beskytte når det faktisk trengs, sier Rolandsen.

Forventer bedre involvering av lokale hundeklubber og -eiere

NKK mener veilederen er et godt utgangspunkt, men peker på at kommunene nå har et tydelig ansvar for å følge den opp i praksis – også når det gjelder hvem som blir hørt før nye forskrifter vedtas.

– Nå som veilederen er på plass, forventer vi at kommunene faktisk bruker den, og at de tar høringsplikten på alvor. Det betyr at lokale hundeklubber og hundeeiere må involveres tidlig i forskriftsarbeidet, ikke bare orienteres etter at vedtaket er fattet. De som kjenner områdene og hundeholdet best, sitter med kunnskap kommunene trenger for å lage treffsikre og rettferdige regler, sier Marie Gjerde Rolandsen i Norsk Kennel Klub.

NKK vil følge opp arbeidet med veilederen i dialog med departementet og kommunene, og vil fortsette å bistå medlemsklubber som ønsker å gi innspill til lokale båndtvangsforskrifter.