Tekst: Frida C.Ø. Gulbrandsen Frida Gulbrandsen og tre hunder- Avlsrådgiver NKK 

Så hvordan har vi klart å avle frem en så spesialisert brukshundrase som border collie hvis arvbarhetene på gjeteregenskapene er så lave?

Hva arvbarhet er – og hvorfor den varierer

En arvbarhet forteller hvor mye av variasjonen for en egenskap i en populasjon som skyldes genetiske forskjeller. Arvbarhet for en egenskap er et tall mellom 0 og 1 - eller 0 % og 100 %. Et trekk med arvbarhet lik 0 betyr at det ikke finnes noen genetisk variasjon i populasjonen for dette trekket. Dette vil skje når alle individene er genetisk like for de genene som koder for den aktuelle egenskapen. All variasjon som da finnes i populasjonen for denne egenskapen vil skyldes forskjeller i miljø.

Det er viktig å understreke at arvbarhet er populasjons-, tids- og miljøspesifikk. Den endres når genetisk variasjon endres (f.eks. ved sterk seleksjon), eller når miljøvariasjonen endres. Sterk seleksjon over generasjoner reduserer ofte den genetiske variasjonen, og dermed kan arvbarheten falle, mens mer ensartet miljø (mindre «støy») typisk øker arvbarhetsestimatet (2).
 

Hvorfor kan gjeterprestasjoner ha lav arvbarhet selv om gjeting er arvelig?

Gjeteregenskaper er selvfølgelig arvelige. Hadde de ikke vært der, ville det være liten forskjell i hvordan en border collie og en jack russell terrier oppfører seg rundt sau. Hvordan en måler egenskaper, har imidlertid stor betydning for hva som fanges opp.

En studie fra Sverige viser betydelig høyere estimerte arvbarheter på flere gjeteregenskaper enn hva som rapporteres i den norske studien (3). Den svenske studien ser på resultater fra Herding Trait Characterization (HTC), en ikke-konkurransepreget metode for å beskrive hvordan hunder typisk uttrykte en rekke egenskaper som er ansett som viktige for gjeterferdigheter.

Den norske (1) og den svenske (3) studien viser tydelig at metoden man bruker for å måle egenskaper har stor betydning for hvilke genetiske forskjeller som faktisk fanges opp. Den norske studien fant svært lave arvbarheter for egenskapene som måles i norske gjeterhundprøver, noe som tyder på at prøveelementene er for generelle og for påvirkelige av ytre faktorer til å gi et presist estimat av hundens genetikk. Dataene bar preg av mangelfull standardisering, subjektiv poengsetting og stor miljøvariasjon, noe som sammen gjør det vanskelig å avdekke reelle arvelige forskjeller mellom hunder.

I kontrast viser den svenske studien at når man måler mer spesifikke og klart definerte egenskaper gjennom HTC, estimeres betydelig høyere arvbarheter, hhv. mellom 0,14 og 0,5. Disse målingene fokuserer på konkrete, observerbare egenskaper (som arbeidsdistanse, intensitet og stil), og er mindre påvirket av ytre omstendigheter og subjektiv vurdering. Dette gjør dem langt bedre egnet for genetisk vurdering og seleksjon.

Sammen peker studiene mot at gjeterhundprøver, slik de gjennomføres i dag, ikke er optimale for å si noe om den genetiske kvaliteten på hundene. De fanger i liten grad opp de underliggende arvelige egenskapene som faktisk betyr noe for gjeterevnen. HTC-resultatene viser imidlertid at flere sentrale gjeteregenskaper kan påvirkes betydelig gjennom avl, men dette representerer en «tapt mulighet» så lenge slike mer presise målemetoder ikke brukes systematisk i avlsvurderingen.
 

Bør vi endre avlsstrategien?

Er det da egentlig noe poeng i å velge avlsdyr basert på hvor bra den presterer på gjeterhundprøver eller bør vi legge større vekt på andre egenskaper som har høyere arvbarheter?

Vi kan fremdeles bruke resultater fra gjeterhundprøver når vi selekterer avlsdyr, men vi må forbedre hvordan vi bruker dem. Når arvbarheten er lav og miljøpåvirkningen høy, vil en få liten avlsmessig fremgang ved å se på hundens resultater alene. En risikerer å selektere avlsdyr på bakgrunn av hvor flink eieren er til å trene hunden sin – og det er dessverre ikke så arvbart. Dette kan man imidlertid bedre ved å bruke estimerte avlsverdier, som gir et mer presist bilde av hvilke gener hunden sannsynligvis bærer. Estimerte avlsverdier kombinerer informasjon fra hunden selv med informasjon fra slektninger, og filtrerer bort miljøpåvirkning slik at en står igjen med en bedre vurdering av det som faktisk kan arves videre (4). Det fører til at en har bedre forutsetninger for å velge ut hvilke hunder som skal brukes i avl. Estimerte avlsverdier har i lang tid vært brukt i husdyravl, med god effekt.

Ved å fortsette å bruke gjeterhundprøver som et praktisk verktøy og ut ifra det estimere avlsverdier, kan vi både ivareta den praktiske vurderingen av hundens arbeidsegenskaper og samtidig sikre at avlsarbeidet styres av det som faktisk er arvbart. Dette gir bedre forutsetninger for avlsfremgang og for å bevare og videreutvikle de egenskapene som gjør border collien til en av verdens beste gjeterhunder.

1.    Storteig Horn S, Steinheim G, Fjerdingby Olsen H, Gjerjordet HF, Klemetsdal G. Genetic analyses of herding traits in the Border Collie using sheepdog trial data. J Anim Breed Genet. 2017;134(2):144-51.
2.    Getabalew M, Alemneh T, Akeberegn D. Heritability and its Use in Animal Breeding. International Journal of Veterinary Science & Technology. 2019.
3.    Arvelius P, Malm S, Svartberg K, Strandberg E. Measuring herding behavior in Border collie—effect of protocol structure on usefulness for selection. Journal of Veterinary Behavior. 2013;8(1):9-18.
4.    Wilson BJ, Nicholas FW, James JW, Wade CM, Thomson PC. Estimated breeding values for canine hip dysplasia radiographic traits in a cohort of Australian German Shepherd dogs. PLoS One. 2013;8(10):e77470.