Egenskaper/mentalitet:

Yakutian laika er en polar brukshund og trives med et aktivt turliv. Med kløv eller foran sykkel/vogn/ski/slede. Sportrening er og noe de fleste liker. Dette er en rase som trenger både fysisk og mental stimuli for å trives. Mange er veldig lettlærte og smarte. I likhet med andre polare raser har de som regel mye jaktinstinkt og derfor en rase man ikke bør basere seg på å kunne ha løs. 

Størrelse/utseende:

Middels stor, arktisk spisshund. Dens vesen gir inntrykk av styrke, utholdenhet,
verdighet og selvsikkerhet. Mankehøyde hanner: 55-59 cm Tisper: 53-57.

Helse: 

Rasen har enkelte helseutfordringer. Den største helseutfordringen er hofteleddsdysplasi (HD). Riktignok har flertallet anmerkning C. Fra juni 2022 ble det innført krav om kjent HD-status på foreldredyr før man får registrert avkom hos NKK. I tillegg anbefales det å øyenlyse og gonioskopere for å utelukke øyensykdom. Døvhet har vært et problem på rasen. Det anbefales derfor å ta en BAER-test for å utelukke dette.

Pelsstell:

Rasen har rikelig, tykk, myk og tett polarpels. Dobbelt hårlag: kort, myk og tett underull; lenger og rettere dekkhår. Hannhundene har kraftigere pelsmanke enn tispene. Pelsmengde og lengde varierer noe. Den er myk og luktfri og skal kunne beskytte mot tørr kulde ned mot 60 minusgrader. Rasen krever ikke spesielt pelsstell. Pels kan floke seg til knuter bak ørene, så man bør gre litt ekstra her. Rasen feller normalt pels to ganger i året, og børstes og bades ved behov. Pelsen er delvis selvrensende.

Historie:

Yakutian laika stammer fra Republikken Sakha (Jakutia) i Øst-Russland som er verdens kaldeste, bebodde strøk. Nøyaktig hvor gammel denne rasen er uvisst, men arkeologiske funn bekrefter at inuitt i Øst-Russland har brukt sledehunder så langt som 8000 år tilbake i tid. Rasen kjennetegnes som svært allsidig og ble av inuittene brukt til både sledehunder, vakt, jakt, og gjeting av reinsdyr. På slutten av 1990-tallet var rasen nesten utryddet og det ble satt i gang et prosjekt for å redde den i 1998. Rasen ble i 1019 godkjent av FCI og ble tatt inn
som en del av familien i Norsk Polarhundklubb høsten året etter.