Egenskaper/Mentalitet:

Salukien har et mykt og samtidig selvstendig temperament, hvilket iblant kan stille store krav til eierens tålmodighet. En saluki skal være vennlig og verdig; den kan ofte virke litt overlegen, uinteressert og reservert, men skal aldri være redd, nervøs eller aggressiv. Den er følsom, reservert og kjenner "sine egne". Vanligvis ignorerer den fremmede etter å ha snust litt på dem.

Som voksen er den rolig og stille inne, i det fri er den livlig og leken. Den fungerer godt med barn dersom den er vant til å omgås dem, og det samme gjelder andre husdyr, som katter. Den trives best sammen med familien sin, og trenger de tette båndene til menneskene den bor med.

Salukien er ikke ansett å være blant de aller lydigste, og før hørte man gjerne at det var umulig å slippe salukier løs. Heldigvis vet de fleste av oss at det er uriktig. Ved hjelp av vanlig hverdagsdressur vil livet med rasen som oftest bli problemfritt. Den lærer raskt, men kan gå lei stadige gjentakelser.

Dagens saluki er fortsatt en jakthund, men det vil variere fra hund til hund hvor sterkt jaktinstinktet er. Det hviler derfor et stort ansvar på eieren når hunden slippes løs. Det er en rase som har behov for å løpe fritt, og det krever en observant eier som kan legge til rette for dette. Salukien jakter, i likhet med de andre mynderasene, ved hjelp av synet, og har derfor lettest for å forfølge byttet i åpent terreng. Har den fått øye på en hare eller rådyr, da kan selv den beste innkallingen bli ignorert. En saluki vil som regel ha stor glede av å delta på lure coursing.

Størrelse/Utseende:

Så å si hver stamme/befolkningsgruppe hadde sin type saluki, avlet frem med tanke på byttedyr, terreng og ønsket utseende. Hundene fra de sørlige ørkenområdene var av en mindre og lettere type, mens hundene fra fjellområdene i nord var større og kraftigere.

Rasestandarden er skrevet slik at den dekker alle varianter, og man ønsker å bevare de forskjellige typene. I prinsippet er alle farger, tegninger og kombinasjoner av farger tillatt, og den store fargevariasjon har også en funksjonell bakgrunn. Dessuten finnes det to hårlagsvarianter, korthåret og langhåret – sistnevnte har lengre silkemykt hår, spesielt på ørene og halen. Salukien skal uansett type, farge eller hårlag gi inntrykk av eleganse, ynde, symmetri, stor hurtighet og utholdenhet i kombinasjon med styrke. Dens uttrykk er verdig, intelligent og selvstendig, med et fjerntskuende, nærmest tankefullt blikk. Kroppsformen er lett rektangulær, men ofte gir inntrykk av å være lengre. Hannene blir omkring 58-71 cm i skulderhøyde og veier mellom 20 og 30 kg. Tispene er noe mindre.

Helse:

Rasen er kjent for å være frisk og leve lenge. Det finnes ingen dokumenterte rasebundne sykdommer.

Pelsarbeid:

Krever ikke noe pelspleie utover vanlig vedlikehold.

Historikk:

Salukien, som også kalles for arabisk eller persisk mynde, anses å være en av de aller eldste hunderasene. Allerede ca. 6000 år f.Kr. eksisterte det hunder av tydelig salukitype. Disse ble holdt som jakthunder i Midtøsten, der rasen har sin opprinnelse. Gravfunn fra ca. 4000 år f.Kr. viser salukier svært like dem vi har rundt oss i dag.

Salukien er opprinnelig en jakthund som ble brukt av av beduiner og andre nomadestammer til hetsjakt under ekstremt tøffe forhold; fra ørken til steppe og karrige fjellområder. De vanligste byttedyrene var hare, gaseller og annet småvilt. Hundene jaget to eller flere sammen og drepte gjerne byttet sitt selv. De ble også brukt sammen med jaktfalker, og hvis det var langt ut til jaktområdene, var det ikke uvanlig at salukiene satt på hesteryggen sammen med sine eiere. Spesielt beduinene satte pris på jaktegenskapene hos salukien, og hundene levde sammen med sine eiere inne i teltene, der de ble beskyttet mot dagens hete og nattens kulde.

Ifølge muslimsk tradisjon er hunden et urent dyr, men det gjaldt imidlertid ikke salukien. Det var ikke en hund, men en saluki! Salukien ble ikke solgt, men kunne bli gitt som gave - som ettegn på takknemlighet eller vennskap. Eller man kunne bytte den for andre "likeverdige objekter", som for eksempel et par koner, hester eller kameler.

Grunnlaget for salukien i den vestlige verden i dag, ble lagt av hunder som ble gitt i gave til europeere som hadde en tilknytning til Midtøsten på 1800-tallet. Enten gjennom forretningsforbindelser eller fordi de var utstasjonert gjennom militæret. Den første salukien ble importert til Norge av Mossen Enger i 1960, og Norges første salukikull ble født året etter.

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.

Lykke til!