Newfoundlandshund
FCI-gruppe 2: Pinschere, schnauzere, molosser og sennenhunder
- Rasen er stor, vennlig og en god familiehund.
- De aller fleste newfoundlandshunder legger for dagen stor forkjærlighet for vann.
- Rasen røyter en god del, og krever en god del pelsstell.
- Rasen har ikke utpreget jaktinstinkt.
Egenskaper/Mentalitet:
Til tross for at hunden ble - og fremdeles ofte blir - brukt som en utpreget selskapshund, ble standarden skrevet for en arbeidshund - noe den fremdeles skulle få lov til å være. Mange års «selskapsliv» har ikke ødelagt rasens store forkjærlighet for vann. Det var en gang dens rette element, og er nedarvet gjennom generasjoner. Newfoundlandshunden har beholdt godt utviklet svømmehud, de fleste er utmerkede svømmere og beveger seg med smidighet og eleganse i vannet.
Denne rasen er kjent for sitt milde og vennlige temperament, og er en utmerket familiehund. Uttrykket gjenspeiler vennligheten og mykheten. Med sin verdige munterhet og oppfinnsomhet er den kjent for sin mildhet og sinnsro. Rasen har ikke utpreget jaktinstinkt.
Størrelse/Utseende:
Dette er en stor hund. Mankehøyde for hannhunder er ca. 71 cm, mankehøyden for tisper ca. 66 cm. Vekten for hanner er ca. 68 kilo, og for tisper ca. 54 kilo. Til tross for størrelsen er hunden smidig.
Pelsen består av to lag, og er tett og vannavstøtende. Rasen finnes i 3 godkjente farger: Svart, brun, og hvit/svart.
Pelsstell:
Pelsen må børstes og kammes regelmessig. Når pelsen felles kan dette bety noen timers pelsstell i uken, og det er viktig at pelsen holdes vedlike.
Historikk:
Som navnet sier, stammen rasen fra Newfoundland. Man regner med at den har sitt opphav fra ulike lokale hunder fra øya samt «vikinghundene» som Leif Eirikson bragte med seg på sitt vikingtokt i år 1000 eller 1001 til disse områdene som han kalte Vinland. Vikinghundene ble beskrevet som store, sorte, kraftige, bjørnelignende hunder. Utgravninger utført av Helge og Anne-Stine Ingstad har vist at den nordlige delen av Newfoundland virkelig var sagaens Vinland, og at de store, kraftige bjørnelignende hundene virkelig eksisterte i vikingbosetninger her på denne tiden. Beskrivelser av denne vikinghunden finnes i historiske skrifter, og vi kjenner den fra utsmykningen av Osebergskipet og også gjennom knokkelfunn fra utgravninger fra dette skipet: En stor hund med et doggepreget hode. Det er nå allment akseptert at disse norske hundene har gitt et viktig bidrag til rasen newfoundlandshund, noe som også er angitt i den canadiske rasebeskrivelsen.
Hundene blandet seg med de lokale hundene, blant annet de som Appalachene hadde som sin følgesvenn. I blandingen inngikk også de store hvite og sorte vannhundene som tilhørte Beouhik-indianerne som på den tiden levde på den nordøstlige kysten av Amerika.
I løpet av de neste 500 årene - isolert fra ytre påvirkning - utviklet det seg en meget spesiell hund: En stor sort hund med svømmehud mellom tærne, en hund som fulgte folket i deres daglige arbeid såvel i vann som på land. I 1497 ble Newfoundland gjenoppdaget. Fra rundt år 1700 kan vi slå fast at det fantes en stor, kraftig hund som fulgte folket i deres arbeide i fiskebåten og i skogen. Den svømte i land med trosser, hjalp til med å trekke garn og den hjalp til i skogene som trekk- og kløvdyr. Den trakk vogner med fiskelast inn til kjøpestedene og ble brukt til transport av post til utkantstrøkene.
Trafikken av fremmede båter til øya ble etterhvert stor, og det var skikk og bruk den gangen at alle skip hadde sine skipshunder. Disse skipshundene tok seg naturlig nok en og annen «landlov», og resultatet uteble ikke. Den såkalte St.Johns-hunden oppkalt etter landets hovedstad, var sannsynligvis litt av en blanding - men man tror likevel at det var den opprinnelige store, sorte hunden som slo sterkest igjennom.
Fra slutten av det 17. århundre begynte man å ta med seg hunder fra øya til Europa, i første rekke til England. Disse hundene skal ha vært av to størrelsesvarianter. Den minste, St. Johnshunden, har antagelig blitt opphav til retriever-varaintene. Det var den store, som også da ble kalt newfoundlandshunden, som dannet grunnlaget for den «moderne» newfoundlandshunden.
I England fortsatte rasen å utvikle seg, og det var her det var størst interesse for å rendyrke rasen. På Newfoundland hadde imidlertid rasen vanskelig for å overleve. Dette skyldtes delvis den store eksporten, delvis at det i 1780-årene ble forbudt å ha mer enn én hund per familie. At rasen i det hele tatt overlevde på Newfoundland, mener man skyldes at befolkningen boikottet forbudet. De var rett og slett avhengige av hundene i sitt daglige arbeid på sjøen og iskogen.
Rasens popularitet økte i England, og store skipslaster med hunder ble hentet fra Newfoundland. Mens den i sitt hjemland hadde vært en typisk arbeidshund, ble den nå en utpreget herregårds og «staffasje»-hund. Kjente diktere, malere og kongelige personer gjorde sitt til at det ble «in» å holde rasen.
Heldigvis forstod man likevel betydningen av å bevare og foredle rasen, og man drev i England tidlig med bevisst utvalgsavl. Det er England som er tilskrevet æren for å ha foredlet rasen. Som den første i verden ble The Newfoundland Club startet i 1886. Ca 10 år senere ble standarden for rasen skrevet.
Lyst til å vite mer om rasen?
NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.
Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.
Lykke til!