Hamiltonstøver
FCI-gruppe 6: Drivende hunder og sporhunder
- Rasen er et utpreget jakthund, og bør brukes til jakt.
- Rasen markerer seg sterkt på jaktprøver og hevder seg stadig helt i toppen i ulike mesterskap.
- En gjennomgående egenskap er at hamiltonstøveren er lett å gjøre rådyr-ren.
- Rasen er vennlig og har et rolig temperament.
- Hamiltonstøveren har et robust og nervesterkt gemytt.
Egenskaper/Mentalitet:
Vennlig med rolig temperament. Hamiltonstøveren er en hund med stor jaktlyst, men samtidig lett å prege. En gjennomgående egenskap er at hamiltonstøveren er lett å gjøre rådyr-ren, enkelte er til og med født helt uten noen form for klovdyrinteresse.
Hamiltonstøveren har et robust og nervesterkt gemytt. Det er svært sjelden at vi ser nervøse hunder. Den er i gjennomsnitt en føyelig, snill og en rolig familiehund, men hunder med lav toleranse for individer av samme kjønn kan forekomme.
Størrelse/Utseende:
Rektangulær, trefarget, velbygget uten å være tung. Skal gi inntrykk av stor styrke og utholdenhet. Mankehøyde: Hannhunder: 53-61 cm. Idealhøyde 57 cm Tisper: 49-57 cm. Idealhøyde 53 cm.
Pelsstell:
Grov og tilliggende pels, som ikke må være for kort. På hodet og ørene samt på benas forside skal pelsen være kort og glatt. På lårenes bakside og under halen kan pelsen være lengre. Lettstelt og bades ved behov.
Historikk:
Hamiltonstøveren er en svensk rase som bærer navn etter Svenska Kennelklubbens første ordfører, hoffjegermester og greve Adolf Patrik Hamilton (1852 –1910). Han var en ihuget harejeger og hans to hunder Pang og Stella var viktige avlshunder for den rasen som etter hans død skulle bære navnet hamiltonstøver. Først i 1921 fikk rasen dette navnet, en rase som var tuftet på avlsarbeid som hadde blitt bedrevet siden 1890-årene. Først i 1953 ble stamboka ble lukket.
Det har selvsagt kommet svenske støvere til Norge med jevne mellomrom i alle år. Vi hører om svenske støvere hos forstmester Aubert i Sørkedalen rundt 1890 og hos Grev Wedel Jarlsberg på samme tid. Utover 1900-tallet øker antallet svenske støvere og oppdrettere som Otto Dahl, Bisseberg Larsen, Lilleberget og etter hvert Arnt Grøttum og L.O. Kjellemo gjør seg sterkt gjeldende med sine oppdrett. Disse avlet fram gode jakthunder i stort omfang og har hatt stor betydning for hamiltonrasen her til lands.
Fra 40-tallet og utover kom nye, betydningsfulle og dyktige oppdrettere til. Trygve Nyseths kennel Gropmarkas på Lillehammer var sentral –Mjøslias kennel og Håkon Opperud søkte mot Grøttums linjer og ble sentral på midten av 1900-tallet og utover. I Trøndelag vokste også rasen sterkt fram, og den dag i dag står hamiltonstøveren sterkt i trønderfylkene. Ved Norsk Harehundklubs jubileum i 1952 ble hamiltonrasen beskrevet som en rase i jevn framgang som aldri hadde vært større enn den var da.
Fra slutten av 1900-tallet har hamiltonstøveren som andre harehundraser hatt en tallmessig dalende tendens. Rasen merker også konkurranse fra andre raser, og spesielt fra finskstøveren som tok over mye på 70-tallet og framover. Allikevel holder rasen god stand.
Rasen markerer seg sterkt på jaktprøver og hevder seg stadig helt i toppen i ulike mesterskap.
Lyst til å vite mer om rasen?
NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.
Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen. Lykke til!