Egenskaper/mentalitet:

Rasen er energisk, mentalt sterk, uredd. Den er en energisk og utrettelig trekkhund. Den er vennlig overfor fremmede, som trekkhund føler den seg ikke tett knyttet til ett bestemt menneske. Egner seg ikke som vakthund. Viser sterkt jaktinstinkt ved jakt på sel og bjørn.

Størrelse og utseende:

Meget kraftig polar spisshund bygget for utholdenhet i hardt arbeid som trekkhund under arktiske forhold. Hannhunder skal være 60 cm eller mer, tisper skal være 55 cm eller mer. Selv om ikke standarden angir et øvre mål, betyr ikke det at det ikke vil finnes en øvre grense som gjør hunden mindre anvendbar som trekkhund på vekslende snøføre. Rasen har dobbelt, dvs. bløt, tett underull og overpels bestående av tett, rette, grove hår uten krøller eller bølger. På hodet og bena er pelsen forholdsvis kort, på kroppen lengre og rikelig. Lang pels på undersiden av halen slik at den virker busket.

Helse:

Grønlandshund er en gjennomgående sunn rase. Den er en utpreget brukshund og bærer preg av at det opp gjennom tidene nesten utelukkende har vært avlet på fysisk friske hunder som har vist sin verdi som brukshunder.

Rasen er lite belastet med helseplager og er i liten grad utsatt for arvelige defekter. Hofteleddsdysplasi (HD) er pr i dag den eneste sykdom/defekt det føres statistikk over. Det er krav om kjent HD-status for å få registrere valper etter en hund. Det røntges et lavere antall hunder enn ønskelig, men på bakgrunn av tall tilgjengelig gjennom dogweb anslås det 10 % HD (grad C, D, eller E) for rasen siste 10 år.

Pelsstell:

Grønlandshunden feller normalt underull en gang pr år, og bør børstes jevnlig. Røytingen pågår ofte i en lengre periode. Utover dette er det minimalt med pelsstell.

Historikk:

Grønlandshunden vi har i Norge i dag, har sin opprinnelse hos inuittene på Grønland og i arktiske Canada. Den rasen vi opplever i dag er meget gammel og er resultatet av mange tusen års utvikling.

Inuittenes hunder var relativt store og kraftige sledehunder, tilpasset å overleve i et barskt arktisk klima. De har vært benyttet som sledehunder, kløvhunder, jakthunder og i vanskelige perioder trolig også som nødproviant. Det har ikke forekommet en bevisst utvikling av hundetype, det er naturens egne mekanismer som har fått virke. De hundene som ikke har vært i stand til å møte de harde kravene som ble stilt, har dødd ut.

De første Grønlandshundene kom til Norge i årene rundt år 1900. Hunder som var benyttet ved de store polare ekspedisjonene ble tidvis tatt med hjem etter utført oppdrag. De første hundene som vi med sikkerhet kan si hadde betydning for en fremtidig norsk grønlandshundstamme var hundene etter Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen i årene 1910-12. Amundsen anskaffet i forkant av ekspedisjonen om lag 100 hunder fra Vest-Grønland. Ved avslutning av ekspedisjonen var det 39 overlevende hunder som ble lastet om bord i Fram.

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen. Lykke til!