Egenskaper/Mentalitet:

Faraohunden er en livlig og våken hund, som elsker å være med sin familie. Den er snill og vennlig, men på grunn av sin kreativitet krever den både tålmodighet og en humoristisk sans av sine omgivelser, spesielt som valp og unghund. Rasen liker å være midtpunktet, og trives som regel på sofaen og i senga – faraohunden «krever» å bli inkludert i familielivet. En elsket faraohund er en lykkelig faraohund.

Rasen er intelligent og relativt lettlært, dog med individuelle forskjeller. Faraohunden er glad i mat, og man lykkes som regel raskere ved bruk av positiv forsterkning gjennom mat. De elsker å leke og herje, og de smiler bredt med tennene sine når de er fornøyde og glade. Noen faraohunder er «pratsomme», det være seg bjeffing, piping eller bare «prat», mens andre faraohunder i stor grad er stille av seg. Pratsomheten kan til en viss grad dempes dersom man er påpasselig med den som valp og unghund. En faraohund som er alenehund er ofte lettere å kontrollere gjennom lydighetstrening og andre kontaktøvelser enn en som lever i flokk. Faraohunden kan være ganske sta og krever konsekvente eiere.

Faraohunden er av opprinnelse en utmerket harejeger, og har et sterkt jaktinstinkt. Rasen egner seg utmerket til lure coursing (simulert harejakt). Flere faraohunder konkurrerer aktivt i andre hundesporter, som f.eks. rallylydighet og agility. 

Størrelse og utseende:

Faraohunden er en elegant og smidig hund. Mankehøyden for hannhunder er 56–63,5 cm og for tisper 53–61 cm. Pelsen er rødbrun (tan) og dyp rødbrun. Hvit flekk på brystet («stjerne») og hvit haletipp meget ønskelig. De kan også ha hvitt på potene og et smalt hvitt bles langs hodets midtlinje. Ørene er høyreiste og meget bevegelige.

Helse:

Faraohunden har vært og er en relativt frisk rase. Rasen har dermed ingen krav til helseundersøkelser for å avle på rasen. En rekke faraohunder har i løpet av de siste årene blitt sjekket for patella luxation, samt gjennomført øyelysing (ECVO) uten påvisning av sykdommer. Rasen har en relativt god gjennomsnittlig levealder, og det er ikke uvanlig at en faraohund blir 12-14 år gammel.

Pelsstell:

Krever minimalt med pelsstell

Historie:

Faraohundens historie er et delikat kapittel. Det finnes to hovedteorier om rasens opphav.

Den ene teorien danner utgangspunkt i at rasen stammer fra oldtidens Egypt og er en av verdens aller eldste hunderaser. I Egypt var faraohunden faraoenes trofaste jakthund, derav navnet faraohund. Relieffer og statuer viser hunder som er røde og myndeaktige – med de karakteristiske store, stående ørene – og tekster som beskriver «den røde hunden». Det sies at fønikerne skal ha tatt med seg disse røde hundene på sine reiser til øyene i Middelhavet, og Malta var ett av landene de besøkte – der fikk rasen fotfeste og ble utviklet til det vi i dag kaller faraohunder.

Den andre teorien om faraohundens opphav går ut på at rasen oppstod på Malta. Der heter rasen «Kelb tal-Fenek», som betyr «hunden som jager kanin» eller «kaninhund». Det er takket være rasens utmerkede evne til å jage kanin at den har overlevd på Malta gjennom flere tusen år. Villkaniner var et stort problem på Malta, hvilket gjorde at faraohundene, eller Klieb tal-Fenek (flertallsform), ble høyt verdsatt. Rasen ble i 1977 utnevnt til Maltas nasjonalhund, og ifølge FCIs rasestandard er Malta rasens opprinnelsesland. Gjennom historien har kun de individene med den beste jaktevnen gått i avl, og på denne måten har funksjonelt friske hunder med rasens sterke jaktinstinkt blitt holdt intakt.

Lyst til å vite mer om rasen?

NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.

Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.