Dalmatiner
FCI-gruppe 6: Drivende hunder og sporhunder
- Dalmatiner er en gammel rase, hvis opphav er noe uavklart.
- Rasen har hatt en rekke bruksområder opp igjennom tidene.
- Rasen krever betydelig mosjon for å trives.
- Rasen er lettlært og allsidig, men er i dag ingen utpreget brukshund.
Egenskaper/Mentalitet:
Få raser har flere bruksområder. Dalmatineren har vært brukt til jakt, trekk, kløving, krigstjeneste og de senere år her i Norge til førerhund for blinde, lavinehund, ettersøkshund for mennesker og for vilt, og narkotika/politihund. I Amerika har dalmatineren vært maskot på brannvognene, og de har fortsatt minst én av disse maskotene igjen i New York.
Størrelse/Utseende:
Dalmatineren er velbalansert, tydelig flekket, sterk, muskuløs og livlig hund. Rasen er velproporsjonert, ikke grov eller tung. Den skal kunne bevege seg raskt med stor utholdenhet.
Grunnfargen er ren hvit. Dypt sorte flekker hos sortflekkete hunder, leverbrune hos brunflekkete. Flekkene skal ikke flyte sammen, men være runde, klart avgrensede og godt fordelt. De skal være 2 - 3 cm i diameter, men mindre på hodet, halen og lemmene. Tegningene på ørene godt oppbrutt, foretrekkes godt flekket.
Pelsstell:
Pelsen er kort, hard, tett, glatt og glansfull, og krever ikke omfattende stell, men bading ved behov.
Historikk:
Dalmatinerens opprinnelse er uavklart, men det er fastslått at rasen er meget gammel. Man antar at dalmatineren kom med sigøynere til Europa, og at den kan ha hatt sitt opphavsland i India eller andre områder i Østen.
Franskmannen Buffon, som levde på 1700-tallet, kalte rasen bengalsk hønsehund, og han tok kanskje ikke helt feil. En illustrasjon fra 1556 viser en hund som uten tvil er en dalmatiner, og denne ble eksportert til Spania fra India. Første gang rasen ble kalt dalmatiner var i Beilby's "History of Quadrupedes", utgitt på slutten av 1700-tallet. Rasenavnet henspiller på kystområdet Dalmatia i Kroatia, men hvorvidt dette er rasens opphavsland, er det stor uenighet om.
Dalmatineren kom til Frankrike og England på midten av 1700-tallet, og ble et fast tilbehør for datidens heste-ekvipasjer, derav navnet "coach dog". Til å begynne med var de med som vakthunder og passet både hestene og eierens eiendeler på reiser, mens senere ble de en ren dekorasjon til "fintfolks» kjøretøyer. Til tross for at dalmatinerens arbeidsoppgave som vognhund nå er forsvunnet, har den bevart sin forkjærlighet for hester. Vi kan også ofte se at den vokter de moderne hestekreftene med stor overbevisning så lenge den er inni bilen, mens den gjerne hilser hjertelig på folk når den kommer ut.
Lyst til å vite mer om rasen?
NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.
Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.
Lykke til!