Chesapeake bay retriever
FCI-gruppe 8: Apporterende hunder
- Aktiv familie – og brukshund
- Intelligent, viljesterk og selvstendig
- Trenger fysisk og mental trening
- Stor vannpasjon
- Raseklubben har egne avlanbefalinger i tillegg til NKKs etiske retningslinjer for avl og oppdrett. Valpekjøper oppfordres til å kontakte raseklubb før kjøp av valp.
Egenskaper/temperament
Rasen har meget god hukommelse og markeringsevne, egenskaper som kommer godt med når man jakter eller deltar på jaktprøver. Som både sporhund og annet brukshundsarbeid har rasen vist seg velegnet.
Dens arbeidsglede, styrke og tæl gjør den meget anvendelig til blant annet rundering, spor, feltsøk, trekk, kløv, lydighet, agility og som lavine- og narkotikahund. Innenfor Norske Redningshunder har chesapeaker gjort stor og god innsats både i fortid og nåtid.
Chesapeaken knytter seg gjerne sterkt til eieren og dens familie, er svært hengiven og er ikke lykkelig dersom den blir utestengt fra fellesskapet. For å få det beste ut av sin chesapeake er det imidlertid viktig at man kjenner og respekterer rasens særpreg og egenart, og at man er en tydelig og rettferdig leder.
Chesapeaken er altså en utpreget arbeidshund. Dens krav til beskjeftigelse, oppgaver og aktivitet må oppfylles dersom det skal bli en harmonisk hund og da fungerer den også meget bra som familiehund. I dag lever de fleste chesapeaker i familier med barn.
Størrelse/utseende
Chesapeake er en middels stor hund. Mankehøyde: Hannhunder 58-66 cm/tirsper 53-61cm. Chesapeake har bølget, vannavvisende pels, en kraftfull kropp og kalles av noen for formel 1 av retrieverraene. Den finnes i fargene brun, sedge og deadgrass.
Helse
Chesapeaken regnes for en sunn og frisk rase. Det forekommer arvelige sykdommer, men disse har lav frekvens.
Historikk
Rasen er amerikansk, og navnet har den fått fra bukten Chesapeake Bay i Nord-Amerika.
I 1807 forliste en britisk brigg ved kysten av Chesapeake Bay. Om bord var det blant annet to newfoundlandsvalper, en hannhund og en tispe. Valpene viste seg å være etter de beste blodslinjer innen newfoundlandsrasen. Hannen var mørk rød og fikk betegnende nok navnet «Sailor», mens tispen, som var sort, ble kalt «Canton» etter redningsskipet.
«Sailor» og «Canton» ble etter all sannsynlighet aldri paret med hverandre, men man regner dem allikevel for rasens stamhunder. Krysningene med de lokale apportørene resulterte etter hvert i at det utviklet seg en type relativt homogene hunder som var særdeles robuste, samtidig som apporteringslysten ble bevart. Hundene var kraftige med en tykk, bølgete pels. De oppnådde høy anseelse som vannapportører, samtidig hadde de en meget god markeringsevne og hukommelse.
Det antas at både curly, flat coated og irsk vannspaniel har blitt krysset inn, i tillegg til gule og brunfargede hounds eller coon dogs. Først rundt 1885 hadde en målrettet avl på bruksegenskaper, hvor man også til en viss grad hadde tatt hensyn til eksteriør, ført frem til en type hund som vi i dag kjenner som Chesapeake bay retriever. De første chesapeakene kom til Norge på 1970-tallet.