Belgisk fårehund, groenendael
- Belgisk fårehund, eller belgeren, referer til fire ulike varianter av rasen; tervueren, malinois, laekenois og groenendael.
- Rasen er arbeidsom, vaktsom, lettlært og trenger mye aktivisering, både fysisk og psykisk.
- Belgeren modnes seint, rundt treårsalderen.
- Belgeren anses for å være en sunn, langlivet rase, selv med sin størrelse. Gjennomsnittlig levealder er mellom 11 og 14 år.
Egenskaper/Mentalitet:
Belgeren er meget livlig, glad, vaktsom og oppmerksom - du kan være sikker på at den får med seg det aller meste. Dessuten er den intelligent, lettlært og enormt arbeidsvillig. Får den ikke utløp for sin sprudlende energi og arbeidslyst, risikerer vi å ende opp med en såkalt «problemhund». Miljøtrening og sosialisering i løpet av det første leveåret er viktig. Overfor sin eier er rasen myk og kjærlighetsfull, men i forhold til ukjente mennesker kan den være uinteressert.
Størrelse og utseende:
I følge standarden skal en belgisk fårehund være middels stor, velproporsjonert, kvadratisk, kombinert med eleganse og kraft. Tørr sterk muskulatur, hardfør og vant til et liv i friluft. Skapt for å motstå de skiftende årstider og hyppige værskifter i det belgiske klimaet. Med sin harmoniske bygning og hodets stolte holdning gir den inntykk av robust eleganse. De fire variantene – groenendael, malinois, laekenois og tervueren - har lik standard, bortsett fra pelsen. Groenendael har lang, sort pels. Malinois har kort, rødgul pels med sorte hårspisser og sort maske. Laekenois har ruhåret og tørr pels. Pelsen er rødgul med antydning av sorte hårspisser. Tervueren er langhåret. Pelsen er rødgul eller grå med sorte hårspisser og sort maske.
Pelsarbeid:
Det er ikke mye pelsarbeid forbundet med rasen da pelsen er av en slik kvalitet at den "pleier" seg selv i stor grad. Den bades ved behov og bør børstes et par ganger i måneden, oftere i røyteperioder.
Historikk:
Belgiske fårehunder – groenendael, malinois, laekenois og tervueren så dagens lys som rase i 1891. Fra å være en gjeterhund, har den utviklet seg til å bli en allsidig bruks- og familiehund. I de siste tjue år av det 19. århundre oppstod det i mange europeiske land en interesse for å skape en eller flere “nasjonale hunderaser”. I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel, som begynte å interessere seg for å prøve å skape en belgisk fårehundrase. I 1899 bestemte raseklubben at den langhårede belgiske fårehunden skulle være sort, den korthårede rødgul med sorte hårspisser, og den ruhårede askefarget grå. Alle andre farger blir forbudt. I 1907 ble også den ikke- sorte, langhårede belgiske fårehunden, den rødgule, ruhårede belgiske fårehunden, og den sorte, korthårede belgiske fårehunden anerkjent i rasen.
Lyst til å vite mer om rasen?
NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i.
Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen.
Lykke til!