Norske harehunder: dunker, haldenstøver og hygenhund

Avlskrav (gjelder f.o.m. 01.07.2026)

NKKs etiske grunnregler for avl og oppdrett gjelder alle raser og skal følges.

Avlsanbefalinger

Hofteleddsdysplasi:
Det anbefales at avlsdyr HD-røntges og at kun hunder med HD-resultat A, B eller C brukes i avl. Hunder med HD-grad C bør kun brukes i avl dersom de pares med en hund som er fri for HD.

Innavlsøkning:
Innavlsøkningen i enkeltkull, beregnet ved hjelp av en fem generasjoners stamtavle, bør ikke overskride 6,25%

Antallsbegrensning:
Hunder av rasene haldenstøver eller hygenhund bør ikke få mer enn 20 avkom. Hunder av rasen dunker bør ikke få mer enn 35 avkom. Avkom en hund har i annen rase, som donorhund i en krysningsparing, teller ikke med i hundens kvote for maksimalt antall avkom i egen rase.  Som hovedregel bør ikke en hannhund få mer enn halvparten av maksimalt antall avkom, før den har fylt 5 år.

Alder:
Hunder av rasen hygenhund bør ha fylt 2 år på paringstidspunktet.
 

Prioriterte avlsmål og oppsummerte tiltak for nå disse

  1. Bevare og utvide genetisk variasjon i rasene
    1. Unngå matadoravl
    2. Sørge for fortsatt jevnlige paringer på tvers av rasene og innkryssing fra andre harehundraser. Etterstrebe at 5% av kullene de neste 10 årene er F1-kryssinger.
    3. Fremsnakke rasene overfor nye valpekjøpere og jegere
    4. Aktivt jobbe for å få flere eiere til å ha minst ett kull på hunden sin
  2. Redusere forekomsten av epilepsi og hypotyreose
    1. Konkretisere retningslinjer for avl på slektninger av syke hunder
    2. Risikobegrensning gjennom å unngå matadoravl, spesielt på unge hunder
    3. Tilførsel av genmateriale fra eldre, friske hanner av raser med lav risiko for epilepsi og hypotyreose
    4. Kartlegge utbredelsen og fordelingen av hypotyreose- og epilepsitilfeller, slik at avlsrådet blir bedre rustet til å fraråde kombinasjoner som gir økt risiko for sykdom

Avlsregler øvrige helseutfordringer


Epilepsi:
Hunder med epilepsi skal ikke brukes i avl.

Kombinasjoner av foreldredyr som har gitt avkom med epilepsi skal ikke gjentas.

Foreldre, helsøsken og avkom etter en hund med epilepsi kan få ett kull etter fylte tre år, gitt at de ellers har svært gode egenskaper.

Halvsøsken til en hund med epilepsi kan få inntil to kull etter fylte tre år, gitt at de ellers har svært gode egenskaper.

Dersom to eller flere hunder i samme kull har fått diagnosen epilepsi, skal ingen i kullet brukes i avl.

Hunder som har nære slektninger som har fått påvist epilepsi, skal ikke pares med en partner som også har epilepsi i sin nære familie. Avlsrådet for den respektive rasen kan kontaktes for veiledning.

Hypotyreose:
Hunder med hypotyreose skal ikke brukes i avl.

Kombinasjoner av foreldredyr som har gitt avkom med hypotyreose skal ikke gjentas.

Foreldre, søsken og avkom etter en hund med hypotyreose kan få inntil to kull etter fylte tre år, gitt at de ellers har svært gode egenskaper.

Dersom to eller flere hunder i samme kull har fått diagnosen hypotyreose, skal ingen i kullet brukes i avl.

Hunder som har nære slektninger som har fått påvist hypotyreose, bør ikke pares med en partner som også har hypotyreose i sin nære familie. Avlsrådet for den respektive rase bør kontaktes for veiledning.

Epifysedysplasi:
Hunder med epifysedysplasi skal ikke brukes i avl.

Foreldre til en hund med epifysedysplasi skal ikke få flere avkom.

Helsøsken en hund med epifysedysplasi skal ikke brukes i avl. Halvsøsken til en hund med epifysedysplasi kan få inntil ett kull.

Hunder som har nære slektninger som har fått påvist epifysedysplasi, skal ikke pares med en hund som også har epifysedysplasi i sin nære familie. 

Avlsrådet for den respektive rase bør kontaktes for veiledning.

Øvrige tiltak
 

Genetisk mangfold:
For å bevare genetisk mangfold er det viktig at et bredt utvalg individer brukes i avl, gitt at de har god helse, gode bruksegenskaper, rasetypisk mentalitet og eksteriør. For å unngå matadoravl, vil raseklubbene fjerne hannhunder fra hannhundlistene etter at øvre anbefalte grense for maksimalt antall avkom er nådd.

Det foregår sporadisk utveksling av genmateriale på tvers av de norske harehundrasene. I tillegg krysses det også inn harehunder av andre (ikke-norske) raser med jevne mellomrom, etter grundige vurderinger av helse-, mentalitet- og jaktegenskaper.

Før paringer på tvers av raser foretas, utarbeider avlsrådet for rasen en nøye begrunnet søknad med grundig dokumentasjon på de viktigste egenskapene hos avlshundene. Veterinærer i NKKs helse- og registreringsavdeling vil deretter vurdere søknaden i samarbeid med NMBU Veterinærhøgskolen. Videre avl på hunder etter slike kombinasjoner kan bare skje etter godkjenning og retningslinjer fra avlsrådet.

Norske Harehundklubbers Forbund og NKK har et sædlagringsprosjekt, der sæd fra ulike hannhunder fryses og bevares for fremtiden. Disse kan fungere som et genetisk reservoar, som potensielt kan brukes til å gjeninnføre genetisk mangfold som mot formodning tapes fra populasjonen over tid. NHKF har fokus på at det fryses ned sæd fra et bredt spekter av populasjonen, og fra gode hunder som ikke har fått mange avkom mens de var i live.

Epifysedysplasi (dunker og hygenhund):
Den sporadiske tilførselen av nytt genmateriale fra andre raser, bør bidra til å «vanne ut» andelen bærere i de to rasene noe. Man må likevel anta at det fortsatt finnes en del bærere av epifysedysplasi hos dunker og hygenhund. Det pågår genetiske studier der målet er å identifisere allelet som forårsaker sykdom, ved hjelp av blant annet helgenomsekvensering. Om dette lykkes, kan man tilby en DNA-test for sykdommen.

Fødselsproblemer:
Omfanget og utviklingen av fødselsproblemer skal overvåkes. Som hovedregel bør ikke to hunder som begge er født med keisersnitt pares med hverandre.

Helse (sammendrag)
 

De norske harehundene er mellomstore hunder med moderat og funksjonell morfologi. Ettersom hundene skal fungere på jakt, har det alltid vært fokus på funksjon i avlsarbeidet. Forutsetningene for god helse bør av overnevnte årsaker være gode, og all tilgjengelig informasjon indikerer at rasene stort sett har svært god helse. For å bevare god helse også fremover, er det nødvendig å opprettholde en stor nok populasjon til å unngå innavlsrelaterte utfordringer (rasene er såpass små at man er avhengig av sporadisk tilførsel av nytt genmateriale).

Epilepsi og hypotyreose anses av NHKF for å være de viktigste helseutfordringene hos dunker. Epifysedysplasi har vært et problem hos dunker og hygenhund tidligere.

Helse (utdypende informasjon)
 

Ettersom alle de tre norske harehundrasene er tallmessig små, er det begrenset mulighet for å utarbeide god helsestatistikk. Hos dunker, som har noe høyere registreringstall enn de to andre, ble det i 2022 gjennomført en helseundersøkelse i samarbeid med NMBU Veterinærhøgskolen (1).

I helseundersøkelsen for dunker fremkommer det at 92% av eierne er godt eller meget godt fornøyd med hundens helse, mens 5% vurderer helsen til middels, og 3% karakteriserer helsen som dårlig (1).

Helseundersøkelsen viser anmerkninger på epilepsi-lignende tilfeller/epilepsi hos 16 hunder (totalt 380 svar). NHKF fremhever også epilepsi som en av de viktigste utfordringene i rasen. Selv om andelen affiserte hunder ikke er spesielt høy, har sykdommen såpass stor klinisk betydning og høy arvegrad (2-4), at seleksjon mot epilepsi prioriteres. I litteraturen er det beskrevet at idiopatisk epilepsi oppstår ved noe ulik alder hos ulike raser, men at i de fleste raser er median alder ved første anfall ca. 3 år (5). Ifølge NHKF stemmer en debutalder for epilepsi på ca. 3 år godt med de erfaringene man har hos dunker.

Blant 380 eiere som besvarte helseundersøkelsen for dunker, sier 22 at hunden har blitt diagnostisert med hypotyreose (1). NHKF løfter også hypotyreose som en av hovedutfordringene hos dunker (i tillegg til epilepsi).

En del dunker-eiere svarer at hunden har hatt problemer med hud, og blant disse har flest krysset av for «kløe/hudirritasjon» eller «ørebetennelse (sjelden)» (1). Det er også noen tilfeller av røde/såre poter og anakjertelproblemer. Videre viser helseundersøkelsen en del tilfeller av halthet, spesielt i forbeina.

I helseundersøkelsen for dunker fremkommer det fødselsproblemer i 17% av kullene, som er høyere enn det man har sett i en del andre raser som tidligere har gjennomført helseundersøkelse ved NMBU Veterinærhøgskolen (1). Statistikk fra Dogweb viser en keisersnittandel for dunker, haldenstøver og hygenhund på henholdsvis 14,5%, 4,3% og 23,3% i perioden 01.01.2019-31.12.2024 (6). Dette inkluderer kull der noen valper er født naturlig og noen med keisersnitt. Tallene må tolkes med forsiktighet, ettersom tilfeldigheter får stor betydning når antall kull per år er så lavt.

Tidligere så man en del tilfeller av epifysedysplasi hos dunker og hygenhund (7). Sykdommen kjennetegnes av halthet som normalt oppstår ved 5-8 måneders alder, men kan også oppstå så sent som 12-24 måneder. Forandringer og kliniske tegn blir gradvis verre, og valpene må avlives. Sykdommen antas å ha enkel, recessiv nedarving. NHKF opplever en vesentlig redusert forekomst av epifysedysplasi nå sammenlignet med tidligere som følge av godt avlsarbeid.

I helseundersøkelsen for dunker er det ingen dødsårsaker som utpeker seg spesielt (1).

Genetisk mangfold
 

På grunn av den manglende muligheten for import av nytt avlsmateriale i de tre rasene, er det avgjørende å bevare så mye som mulig av det genetiske mangfoldet som fortsatt finnes i rasene i dag, og hindre rask innavlsøkning. Et viktig tiltak vil være å spre avlen på et bredt utvalg individer og forebygge matadoravl (9).

Hos haldenstøver er fordelingen mellom antall unike tisper og antall unike hanner brukt i avl veldig god (21 unike hanner og 20 unike tisper på totalt 23 kull registrert i perioden 2019-2024) (6). Hundene får 1-2 kull hver. Også hos hygenhund er fordelingen mellom kjønnene god (28 unike hanner og 26 unike tisper på totalt 31 kull registrert i perioden 2019-2024). Tisper og hanner får i snitt henholdsvis 1,2 og 1,1 kull hver. Hos dunker er det fin fordeling mellom antall unike tisper og antall unike hanner brukt i avl – kun 8% færre hannhunder enn tisper får valper.

I tillegg sørger NHKF for noe utveksling av genmateriale på tvers av de tre norske rasene, samt tilførsel fra andre harehundraser. En jevn og kontrollert genflyt på tvers av raser, slik det har vært praktisert hos de norske harehundrasene siden slutten av 80-tallet, blir i flere studier pekt på som den klart mest effektive løsningen for å unngå negative effekter av innavl over tid (10, 11). Krysningsprosjektet på de norske harehundene har gitt gode resultater: blant annet rapporterer NHKF at innkrysningene hos dunker har medført tydelig forbedret fruktbarhet og økt kullstørrelse, og dette bekrefter også statistikk fra Dogweb (6).

De senere årene har det bare vært gjort et par førstegenerasjons kryssinger i de norske harehundrasene, men en god del kull har krysningshunder ett eller flere ledd bakover i stamtavlen.

For dunker har Aninova utarbeidet en rapport om populasjonsstatistikk for rasen (8). I denne fremkommer det at den effektive populasjonsstørrelsen er på 57 individer, som er i grenseland for hva som er bærekraftig over tid i en lukket populasjon. Innavlsøkningen har flatet noe ut etter at man startet innkryssing på slutten av 80-tallet, som er svært positivt. Rapporten peker på at det vil være hensiktsmessig med fortsatt sporadisk tilførsel av nytt genmateriale, og understreker viktigheten av at avlen spres på et bredt utvalg individer.

For dunker, haldenstøver og hygenhund er gjennomsnittlig kullstørrelse* i perioden 2019-2023 på henholdsvis 8,4, 5,9 og 6,7 valper (6). I perioden 2007-2011 var tilsvarende tall henholdsvis 7,7, 5,9 og 6,4 valper, altså ser vi en uendret eller forbedret kullstørrelse i rasene i dag sammenlignet med for 12 år siden. Det er påfallende store forskjeller i kullstørrelse mellom rasene. Selv om tilfeldigheter kan ha stor betydning når antall kull er så lavt, vil det være nyttig å undersøke årsaken til forskjellene nærmere.

*valper til registrering. Kan være lavere enn antall valper født.

Atferd

I helseundersøkelsen fra 2022 svarte 94% av dunkereierne at de er godt eller meget godt fornøyd med hundens generelle atferd, mens 4% er middels fornøyd og 2% vurderer hudens atferd som dårlig (1).

Målsettingen er å avle hunder med:

  • Godt temperament og høy grad av sosial trygghet
  • Høy terskel for frykt og stress
  • Fravær av uberettiget aggressivitet
  • God konsentrasjonsevne og samarbeidsvilje

 

  1. Lingaas F. Helse- og atferdsundersøkelsen hos dunker. 2022.
  2. Viitmaa R, Cizinauskas S, Orro T, Niilo-Rämä M, Gordin E, Lohi H, et al. Phenotype, inheritance characteristics, and risk factors for idiopathic epilepsy in Finnish Spitz dogs. Journal of the American Veterinary Medical Association. 2013;243(7):1001-9.
  3. Nielen AL, Knol BW, van Hagen MA, van der Gaag I. [Genetic and epidemiological investigation of a birth cohort of boxers]. Tijdschr Diergeneeskd. 2003;128(19):586-90.
  4. Famula TR, Oberbauer AM, Brown KN. Heritability of epileptic seizures in the Belgian tervueren. J Small Anim Pract. 1997;38(8):349-52.
  5. Hülsmeyer V-I, Fischer A, Mandigers PJJ, DeRisio L, Berendt M, Rusbridge C, et al. International Veterinary Epilepsy Task Force’s current understanding of idiopathic epilepsy of genetic or suspected genetic origin in purebred dogs. BMC Veterinary Research. 2015;11(1):175.
  6. Dogweb [Internet]. Available from: https://www.dogweb.no
  7. Rørvik AM, Teige J, Ottesen N, Lingaas F. Clinical, radiographic, and pathologic abnormalities in dogs with multiple epiphyseal dysplasia: 19 cases (1991-2005). Journal of the American Veterinary Medical Association. 2008;233(4):600-6.
  8. Cecilie Svihus MW. Populasjonsstatistikk for Dunker. 2023.
  9. Leroy G. Genetic diversity, inbreeding and breeding practices in dogs: results from pedigree analyses. Veterinary journal (London, England : 1997). 2011;189(2):177-82.
  10. Windig JJ, Doekes HP. Limits to genetic rescue by outcross in pedigree dogs. J Anim Breed Genet. 2018;135(3):238-48.
  11. Melis C, Pertoldi C, Ludington WB, Beuchat C, Qvigstad G, Stronen AV. Genetic Rescue of the Highly Inbred Norwegian Lundehund. Genes. 2022;13(1):163.