Tekst: Anne L. Buvik, utstillingsdommer og tidligere prøvedommer
Publisert første gang i Hundesport 2/20

Mange har de siste månedene oppdaget at de klarer seg greit uten å dra av gårde med hunden på en eller annen aktivitet mange helger i året. Aktivitetens «viktighet» blir gjerne satt opp mot samfunnssituasjonen, som liv og helse, og så videre. Selvsagt er det ikke noe som kan settes opp mot liv og helse – men har aktivitetene i seg selv noen verdi, eller kan vi klare oss uten, også når ting igjen blir normale?

Hundeutstillinger og ulike former for prøver har lang tradisjon i Norge – vi snakker om nærmere 150 år. Den første utstilling i Norge ble avviklet i 1877, og jaktprøver var også en kjent aktivitet før forrige århundreskifte, først og fremst harehundprøver. Litt senere kom elg- og fuglehundprøver. Hensikten med disse aktivitetene var ikke å ha det moro – det var å vurdere individene med tanke på å finne de beste for videre avl.

Hundeutstillinger ble skapt etter mønster fra husdyrutstillinger – fesjå. Mange bruker dette uttrykket foraktfullt om dagens utstillinger – «det er bare et fesjå». Men fesjå skal man omtale med respekt. Da de første husdyrutstillinger ble arrangert i Norge på 1800-tallet, var Norge et ganske fattig jordbruksland. Husdyrene var svært viktige med tanke på bøndenes økonomi. At de var friske, velbygde og levde lange liv, var en nøkkel til forbedrede levekår for folk flest. Det var statlig utnevnte husdyrkonsulenter som bedømte dyra og gav råd til folk, både om avl og om husdyrstell. Og staten stilte avlshingster til disposisjon for å sørge for at fullverdige dyr ble brukt i avl og kunne sikre kvaliteten på arbeidshestene. I nærmere hundre år var det faktisk ulovlig å bruke «ikke godkjent hingst» i avl i Norge!

Tankegangen ble videreført i hundeavlen – dyrene skulle bedømmes, vurderes og føres inn i stambøker. Dette er grunnmuren dagens utstillinger og prøver er bygget på. Etter hvert fikk vi kunnskap om genetikk, slik at vi skjønte at det ikke lar seg gjøre å fastslå hva en hund nedarver av eksteriør og egenskaper kun ved å se på individet selv – vi må i stedet se på avkommet. Dermed gikk prøver og utstillinger over fra å være en utplukking av avlsdyr til å bli en avkomgranskning. Og det er det vi driver med i dag, selv om et individs resultater også gjerne blir inngangsbilletten til egen avlskarriere.

Med årene har vi fått mange tilleggskriteringer for avl – helseundersøkelser, krav om sunnhet, om å unngå innavl, vi skal unngå usunne trekk og overdrivelser som går ut over hundens velferd, og avlen skal skje i samråd med raseklubben. Selv om man av og til kan få en følelse av at kravene kan gå til overdrivelser og at man ustoppelig «jakter» på svakheter, er de fleste enige om at høye krav til avlsdyr er av det gode.

Vet man best selv?

Så hva skjer om vi kutter ut utstillinger og prøver? Det finnes jo allerede mange som avler på ikke-meritterte hunder, som kun oppfyller helsemessige krav for registrering. Det finnes også mange som stiller spørsmålstegn ved dommernes vurdering, kunnskap og nøytralitet ved konkurranser. Kanskje man selv vet best? Eller vet man det?

Dette spørsmålet kan man helt sikkert svare både ja og nei på. Vi vet det finnes utrolig mange dyktige oppdrettere som vet hva de har, kjenner sine linjer med sterke og svake sider og har satt seg sine egne, høye mål. Det vet også hvordan de skal oppnå målene. Dette beviser de, gang etter gang. Typisk nok er de heller ikke redde for å stille resultatet til skue for alle og enhver. Dyktige oppdrettere er gjerne de aller ivrigste på utstilling og/eller prøver. De vet at hundene deres tåler en ekstern gransking, og mange ganger er de åpne for en korreksjon. Det at du er dyktig, behøver ikke bety at du holder deg innenfor rasestandarden, eller alltid tar utviklingen i riktig retning.

Men — de kunnskapsrike er gjerne i mindretall. Ofte mangler oppdrettere både kunnskaper og korrektiver, og gode intensjoner, kjærlighet til egne hunder og masse idealisme kompenserer nødvendigvis ikke for det. Mange av disse deltar også på utstillinger eller prøver, men roper fortere på «trynedømming» når det ikke går som de ønsker. De lar oftere hjertet råde i avlen, selv om resultatene på de planlagte avlsdyrene ikke blir de beste.

Utstillinger og prøver
er langt på vei det eneste
uavhengige korrektiv vi
har på våre hunder.

Nødvendig ekstern vurdering

Utstillinger og prøver er langt på vei det eneste uavhengige korrektiv vi har på våre hunder. Det er lett å bli begeistret for sitt eget. Vi lever med våre egne hunder, kjenner deres personlighet og temperament, deres sjarmerende – eller mindre sjarmerende – sider, og vi har lett for å la det positive overskygge det negative. «Men hun er jo så snill!» Hvor ofte har vi hørt det som argument for å bruke en middelmådig tispe i avl?

Hundeutstilling eller bruksprøver er ikke først og fremst en konkurranse hvor det gjelder å vinne mest mulig, eller en sosial arena hvor vi treffer venner og bekjente og skravler hund. Det er en ekstern vurdering av hundens eksteriør eller bruksegenskaper, med få unntak utført av en eller flere kyndig(e) person(er) med formell utdannelse og kunnskaper utover det vanlige. Verd å notere seg, verdt å tenke igjennom, og kanskje ta til seg?

Utstilling er ikke «show». Utstilling er vurdering av hundens anatomi og rasetype. Først når den er gjennomført, kan man begynne å konkurrere om de beste premiene. Prøver er ikke bare en fin dag i skogen, på fjellet eller en annen arena, men en vurdering av hundens evne og vilje til å gjøre jobben den er skapt for, eller å demonstrere dens lærevillighet, samarbeidsvilje og kanskje også mot. Hvis vi ikke hadde utstillinger og prøver, ville vi heller ikke ha noen felles parametere for avlsvurdering. Da ville hver oppdretter sette sine egne, og det ville tatt avlen i alle mulige retninger.

Foto: Roger Sjølstad

Anatomien bekymrer

Nylig hadde jeg en samtale med min veterinær. I likhet med mange andre veterinærer har hun en viss skepsis til hundeutstillinger, med en oppfatning av at det mest er «jåleri» som fører hundeavlen på ville veier med overdrivelser. Dette er argumenter vi ofte hører. Nå fortalte hun meg at hun var bekymret over et økende antall valper av mange ulike raser som kom til veterinærkontroll/vaksine og hadde smale underkjever med inneklemte hjørnetenner. Hun så også mange små hunder med løse, ustabile fronter – slik at forbeina «gikk til alle kanter», som hun sa. Eieren av en av de styggeste tilfellene med smal underkjeve hadde fått beskjed av sin oppdretter om at det «bare var en utstillingsfeil».

Da var det litt deilig å kunne si til min veterinær at «be dem dra på utstilling, så skal vi gi en tilbakemelding på disse hundene, og en premiering som er i samsvar med defekten»! Og oppdretteren kan få et korrektiv når vedkomne snakker om «bare en utstillingsfeil». Ja, jeg kan være med på at litt høyt ansatte ører, en fargefeil eller en krøll på halen kan være «bare» en utstillingsfeil. Anatomiske trekk, derimot, som går ut over hundens sunnhet, holdbarhet, bevegelsesmønster og dens evne til å utføre jobben den blir avlet for, er ikke «bare». Det er ikke «bare» at en jakthund har flate poter og svake mellomhender, at en polarhund har en uhensiktsmessig pels, at en hund bygget for utholdenhet har et kort, steilt kryss eller en rak front uten fjæring, eller at en liten hund har så «løs» front at den risikere å skade seg bare den hopper ned fra sofaen. At en hund har en underutviklet underkjeve, er definitivt ikke «bare»!

Ta bedømmelsen på alvor!

Problemet er ikke at dommerne setter opp usunne hunder på utstilling. Det er i verste fall et marginalt problem. Det er uhyre sjelden at en hund med store, synlige defekter vinner noe som helst. Problemet er at eierne ikke hører etter, eller tar bedømmelsen på alvor når den ikke går i deres favør. De fnyser av en kritikk som peker på anatomiske svakheter, selv om dommeren er velkjent, særdeles kyndig og erfaren. Da prøver de heller lykken et annet sted, gjerne hos en dommer fra et land langt borte, og går det ikke da heller, har jo hunden så mange andre kvaliteter at vi avler likevel. Den er jo så snill!

Jeg har også hørt tilsvarende argumenter brukt omkring jaktprøver. Jeg har ikke prøvehund, jeg har jakthund, sier mange. Jeg har også hørt sagt at hundene til «storkarene» får lov til å rampe seg ut i fugl, mens hundene til «folk flest» blir slått ut om de gjør det samme. Påstand om trynedømming der også, altså. Rett skal være rett, det er nok vanskeligere å få solgt jakthunder etter umeritterte foreldre til jegere, enn det er å få solgt valper etter ikke utstilte hunder til den alminnelige valpekjøper.

Foto: Cilje H. A. Moe

Vis frem hundene

I tillegg til avkomvurderingen ser jeg også et par andre gode grunner til at det er viktig å delta med hundene på prøver og utstillinger. Hvordan skal vi ellers få vist dem frem? Hvordan skal folk få sett avkom etter forrige generasjons avl, bredden og variasjonen i rasen, eller blinke seg ut potensielle avlshunder om de ikke vises frem?  Det holder ikke med bilder på internett – vi vet alle at bilder ofte lyver. Vi må se levende hunder, bli kjent med dem og se hvordan de fungerer for å vurdere dem.

Det snakkes ofte om at alt for få hunder, spesielt hannhunder, brukes i avl. Det stemmer nok at mange gode ikke blir brukt fordi vi rett og slett aldri får øye på dem. Mangel på interesse, eller mangel på tid til å trene og legge ned en innsats, holder nok mange unna utstillinger og prøver. Det er synd – for da får vi aldri sett dem, og avlen blir smalere enn den hadde behøvd å bli.

Sist, men ikke minst, synes jeg det er viktig å understreke at utstillinger og prøver er et viktig incitament til å holde sin hund i orden. Kommer man på utstilling, til å begynne med kanskje som tilskuer, får man se velstelte, velholdte hunder, som er godt sosialiserte og er i stand til å bli håndtert av fremmede og fungerer i et travelt miljø. Man kan få råd og tips, man kan bli kjent med andre og hente kunnskap, og man får et sammenlikningsgrunnlag for å vurdere sin egen hund. Det samme kan man oppleve på en prøve. En fet hund ute av kondisjon holder ikke en hel prøvedag. Den må være veltrent og i orden.

At man på toppen av det hele kan få seg en spennende og medrivende hobby, er heller ikke å forakte. Skulle vi miste prøvene og utstillingene, ville hundeavlen lide et alvorlig og nærmest uopprettelig tap.