I mange kommuner er båndtvangen utvidet utover den lovfestede tiden fra og med 1. april til og med 20. august. Som oftest er dette ffor å beskytte beitende husdyr, og det mange kommuner har helårs båndtvang på avgrensede steder, f.eks. i parker eller på kirkegårder. Hensikten med båndtvang, slik den er hjemlet i hundeloven, er å beskytte viltet i yngletiden samt husdyr på beite. NKK oppfordrer alle hundeeiere til å gjøre seg kjent med, og følge, båndtvangreglene i kommunene der dere ferdes - det være seg hjemkommune, på hytta, eller på gjennomreise. 

Dessverre har mange kommuner sterkt begrensede båndtvangsregler også uten at det er begrunnet i behov for å beskytte vilt og husdyr. Hundeeiere opplever stadig flere begrensinger for seg og sine hunder. Departementet bekreftet i fjor at mange kommunale båndtvangregler er i strid med hundeloven, uten å komme med konkrete tiltak for å rette opp i situasjonen. Dersom du opplever dette i din kommune, bør du ta kontakt med kommunen i første omgang, og eventuelt vurdere å klage til statsforvalteren. Din lokale hundeklubb bør også engasjere seg overfor kommunene – man står sterkere sammen!

Nær 200 kommuner har lokale båndtvangregler - oppdater deg på hva som gjelder i kommunen din og kommuner du besøker.

Hvorfor skal hunder i det hele tatt gå løse når det finnes noen som er redde?

Hunder skal kunne gå løse fordi det tilhører deres grunnleggende behov.

I Dyrevelferdsloven står det at det skal tas hensyn til dyrs naturlige adferd, instinkter og behov. De fleste husdyr, som gjerne i tidligere tider stod bundet på en bås nesten året rundt, har nå lovfestet rett til bevegelsesfrihet og utegang i sommermånedene. Men hunden, vår beste venn og uvurderlige hjelper på så mange områder, har ikke denne typen lovfestet rett. Kommunene handler altså i strid med både hundeloven og dyrevelferdsloven når de uten videre utvider båndtvangen.

Å mosjonere og aktivisere hunden i bånd, som de fleste av oss er henviste til å gjøre under båndtvangen, er et nødvendig onde, som gjerne oppleves som sterkt begrensende og utilfredsstillende. For når man etter båndtvangens slutt ser på en hund i full livsutfoldelse i skog og mark, er det ikke vanskelig å se – og oppleve – forskjellen. Hunden får brukt seg selv fysisk på en helt annen måte, den løper, hopper, vender, reagerer raskt på ulike stimuli, utforsker, undersøker og bruker sansene. Som hundeeier opplever man en merkbart mer fornøyd og sliten hund, på en måte sykkelturer eller gåturer i bånd ikke kan avstedkomme.

Når hunden går løs, får den muligheter til å omgås artsfrender på en naturlig måte, noe mange hunder dessverre ikke får oppleve.

Og har man en hund i trening, som jakthund eller brukshund, er det umulig å gjennomføre kvalitetstrening med hunden i bånd. 

Som hundeeier må man gjøre sitt ytterste for å ta hensyn og unngå konflikter. Men hundens ve og vel kan ikke ofres av bekvemmelighetshensyn. Gjør man sin plikt som hundeeier, skal man også kreve visse rettigheter. 

Så finnes det selvsagt individer – og hunder av spesielle raser - som man ikke uten videre kan eller skal slippe løs. Her plikter hundeeieren å kjenne sin hund, og sørge for at den ikke slippes eller kan rømme fra inngjerdet område.

Men har du en hund som er ufarlig, under rimelig kontroll og som har et behov for mosjon og livsutfoldelse den ikke kan få i enden av et bånd – slipp den løs når det ikke lenger er båndtvang. Fordi den fortjener det.