Det er ikke tvil om at villedende markedsføring forekommer relativt hyppig i annonseringen av de såkalte «designerhundene». Ofte gis det i annonsene inntrykk av at disse hundene er garantert friske – bare fordi de er blandingshunder. Det som ikke nevnes er at helsetestingen av foreldrene ofte er svært mangelfull, og at mange av gevinstene ved krysningsavlen viskes ut av det faktum at mange av rasene som krysses er utsatt for de samme sykdommene.

Vi kan trekke frem miniatyrkrysninger som eksempel; si at man krysser en toy puddel og en chihuahua. Begge disse rasene er utsatt for patellaluksasjon. Dersom man krysser dem med hverandre vil avkommet fortsatt være utsatt for sykdommen. I og med at oppdrettere av blandingsvalper ikke er underlagt en raseklubb, har de heller ikke retningslinjer for avl å forholde seg til. Det er derfor ingen som har kontroll med hvorvidt foreldredyrene er sjekket for patellaluksasjon eller ikke. Sånn sett kan man anse risikoen for at en minityrblanding utvikler patellaluksasjon som større enn risikoen for at en renraset valp gjør det – forutsatt at foreldrene til rasehunden er undersøkt og funnet fri!

Må kunne begrunne og dokumentere

Og det er her vi må passe oss for å ikke møte oss selv i døren. For at vi skal kunne påstå at rasehunder er «et tryggere valg» enn en blandingshunder, må vi kunne begrunne og dokumentere det med riktig og fornuftig helsetesting av hundene. De aller fleste oppdrettere og rasemiljøer gjør en fremragende jobb med helsearbeid i rasen sin. Likevel er det fortsatt miljøer som ikke harnoenrasespesifikke retningslinjer for avl. Hvordan kan man da påstå at det er tryggere å kjøpe en rasehund enn en blandingsvalp?

Det er viktig å understreke at man skal ikke teste fordi det finnes en test - man skal teste fordi det finnes i et problem. Det er altså ikke slik at jo flere helsetester man krever før avl jo bedre er det. Når det er sagt skal vi ikke stikke under en stol at alle raser har helseutfordringer, selv de aller friskeste rasene. Det kan sammenlignes med menneskefamilier – ingen familie er helt fri for sykdom. Å ikke kreve noen form for helsetesting før avl vil derfor i de aller fleste tilfeller innebære at man løper en økt risiko for å produsere valper med sykdom.

En annen forutsetning for å kunne kalle rasehunder et tryggere valg enn blandingshunder er at rasehundene har tilstrekkelig genetisk variasjon. Å krysse to ubeslektede raser vil automatisk føre til en relativt høy grad av genetisk variasjon hos avkommet, noe som har dokumenterte helseeffekter. Det er likevel ingenting i veien for at en rasehund også kan ha tilfredsstillende genetisk variasjon, og mange raser har det. For stor genetisk variasjon er heller ikke utelukkende positivt, da det gir stor variasjon i viktige egenskaper som for eksempel mentalitet. Forutsigbar mentalitet er med på å øke sjansen for et vellykket hundehold ved at riktig hund kommer til riktig familie.

Mangel på genetisk variasjon får konsekvenser

I enkelte tallmessig små raser er det derimot et problem med høye innavlsgrader og matadoravl, slik at mangel på genetisk variasjon får helsemessige konsekvenser i form av dårlig immunforsvar, reproduksjonsproblemer og økt sykdomsfrekvens For at begrepet «rasehund» skal være et kvalitetsstempel også i fremtiden, må vi hele tiden fokusere på å bevare og fortrinnsvis utvide det genetiske mangfoldet i rasene, samtidig som man bevarer en viss grad av forutsigbarhet for hundens egenskaper

Viktige tiltak er å unngå høye innavlsgrader (gjennomsnittlig innavlsgrad for rasen under 2,5%), fordele avlen på flere individer, fornuftig import av nytt avlsmateriale, å unngå matadoravl, samt å unngå for strenge retningslinjer for avl. Det kan virke tvetydig å først argumentere for at enkelte raser helsetester for lite, for så å hevde at avlskravene heller ikke må være for omfattende. Avlsarbeid er komplekst, og det gjelder her å finne den gylne middelvei.

Nødvendige helsetester må gjennomføres. Samtidig må vi hele tiden fokusere på å bruke et stort nok antall hunder i avlen. Derfor kan vi ikke ta oss råd til å stille urimelig høye krav til egenskaper som ikke har direkte betydning for hundens velferd. Den tallmessige størrelsen til rasen må tas med i betraktningen her, sammen med forekomsten av helseproblemer. I en stor, frisk rase kan man ta seg råd til å stille høyere krav. Selv i disse privilegerte rasene bør man likevel ha kontinuerlig fokus på å øke den genetiske variasjonen og ikke utelukke flere individer enn nødvendig. Flere friske og snille famillehunder bør benyttes, slik at vi unngår matadoravl på de mest meritterte dyrene og en innsnevring av genmaterialet.

Forsikringspris som indikator på helse

Et godt råd for dem som skal velge en hund er å kjøpe en rase det er billig å forsikre. Forsikringsselskapene besitter verdifull informasjon om hvor sannsynlig det er at en hund vil rammes av sykdom, og denne statistikken reflekteres i prisen. Sånn sett burde de også kunne gi oss nyttig informasjon om helsen til blandingshunder sammenlignet med rasehunder.

Vi fikk tilsendt tilbud på forsikring fra to ulike forsikringsselskaper for tre ulike fiktive hunder. Alle de fiktive hundene var hannhunder født i januar 2014, men de tilhørte ulike raser/typer. Vi valgte en NKK-registrert rase med moderate bygningstrekk, stor genetisk variasjon og krav til helsetesting før avl. Den andre hunden vi valgte var en labradoodle (ja, det er faktisk et valgalternativ i forsikringskalkulatoren til begge selskapene). Til slutt valgte vi en annen NKK-registrert rase, med liten genpool, ingen helsekrav for avl og tendenser til eksteriøre overdrivelser. Resultatet er vist i tabellen under:

Resultatet viser at rasehunder kan være både mer og mindre utsatt for sykdom enn en såkalt «Labradoodle». Dette er ikke ment som et forsvar for organisert blandingsavl, men heller en påminnelse om at vi må feie for egen dør dersom vi skal kritisere oppdrettere av blandingshunder. Å være renraset har ingen verdi i seg selv – rasehundens særstilling avhenger av ansvarlig og fornuftig avlsarbeid. Samtidig viser statistikken over at rasehunder også kan være friskere enn blandingshunder, i stor grad takket være oppdretternes iherdige innsats for å redusere arvelig sykdom gjennom generasjoner.

Fornuftige avlsstrategier

De aller fleste raseklubber har fornuftige avlsstrategier. Utallige timer nedlegges av frivillige i klubbene for å sikre bedre helse og trivsel for rasen i fremtiden.  Blant annet har de aller fleste raseklubber nå levert rasespesifikke avlsstrategier (RAS). RAS er et omfattende dokument som gir oppdrettere nyttig veiledning og informasjon om hvordan avlen skal drives fremover. Tilsvarende avlsplaner finnes antageligvis ikke hos mange oppdretterne som driver med blandingsavl.

Vi kan fortsatt skilte med at rasehunder vanligvis er et tryggere valg enn en blandingshunder, men dersom vi skal opprettholde denne posisjonen må vi sette høye standarder for oss selv. Vi må kunne vise til dokumenterte helseresultater og vi må ta problematikken med lav genetisk variasjon på alvor. Målet må være at Norsk Kennel Klub, våre medlemsklubber og oppdrettere også i fremtiden skal assosieres med friske og glade hunder som kan leve et langt liv til glede for seg selv og sin familie.

NKK understreker at vår målsetting er sunnere hunder over «hele fjøla». En annen målsetting er at det skal være mulighet for kjøpere å kunne gjøre et så forutsigbart valg som mulig når de er på utkikk etter hund. Helse er et viktig element i dette, selv om også andre faktorer, som mentalitet og bruksegenskaper, også spiller en stor rolle.